Innspill til forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet.

Vi takker for invitasjonen til å komme med skriftlig innspill til regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet, og vil gjerne bidra. Reformens viktigste målsetning er rask og effektiv hjelp. Det vil si tilbud og tjenester som gir god tilgang til helhetlig, koordinert, effektiv og individuelt tilpasset behandling.

Hvite Ørn er en interesse-, bruker- og pårørendeorganisasjon innen psykisk helse. Vi har fokus særlig på hvordan psykiatriske legemidler ikke bare gir mangelfull hjelp, men skaper nye problemer. Mange opplever at psykofarmaka ikke fjerner symptomer, men gir bivirkninger som skaper en enda mer strevsom hverdag. Noen er tvangsmedisinert, de fleste opplever ikke å bli gitt noen alternativ behandling. De aller fleste erfarer en manglende aksept for motstand mot medisinering og krav om alternativer som gir bedre livskvalitet. Mange opplever at legale og illegale rusmidler gir en bedre lindring av symptomer enn psykofarmaka. Selvmedisinering på toppen av foreskrevne legemidler er naturlig nok svært skadelig. Noen debuterer med rus etter at de blir satt på antipsykotika for å lette på det tungsinn man får av dette medikamentet.

Tvangsmedisinering innen psykiatrien.

All menneskelig erfaring tilsier at en på sikt ikke løser psykiske problemer og andre menneskelige problemer gjennom inntak av stoffer, verken legale eller illegale. Inntak av medikamenter og rusmidler kan i beste fall lette smerter og symptomtrykk. Psykoserammede kan ikke helbredes med medikamenter.

Vi vet i dag at de fleste psykoser går tilbake av seg selv, ofte i løpet av dager. Det vi også vet, er at såkalt antipsykotiske medikamenter gir symptomlindring bare i en begrenset periode for 10-20% og på lengre sikt er det mye som tyder på en negativ helse gevinst om man ikke kommer av. Den lave virkningsgraden er stadfestet både i Paulsrud utvalgets NOU 2011:9 og Østenstadsutvalgets (tvangslovutvalgets) NOU 2019:14.

Dagens praksis er at stort sett alle pasienter som er innlagt i psykiatrien med psykose, settes på antipsykotiske medikamenter. Dette innebærer at åtte til ni av totalt 10 pasienter får medikamentell behandling uten effekt og med bivirkninger som reduserer livskvaliteten.

Noen tåler denne tilleggsbelastningen bedre enn andre og velger å ta antipsykotiske medikamenter for ikke å komme på kollisjonskurs med et autoritært institusjonsregime, mens andre tåler denne medisineringen såpass dårlig at de ikke har noe annet valg enn å protestere. Noen av disse blir tvangsmedisinert og/eller stemplet som vanskelige pasienter og behandlet deretter.

Det ensidige fokuset på medikamentell symptomlindring gjør at institusjonstilbudet til psykoserammede blir preget av passiv venting på en eventuell symptomlindrende effekt av medisineringen, i stedet for aktiv terapeutisk behandling.

Medisineringen blir i realitet en tvungen deltakelse i et lotteri der én-to av 10 får en gevinst i form av symptomlindring, i alle fall på kort sikt. Resten blir i større eller mindre grad skadelidende. Felles for alle som følger det medikamentelle behandlingsregimet, er liv som blir avkortet med 20-26 år sammenlignet med resten av Norges befolkning. Norge topper OECD statistikken over overdødelighet i psykiatrien både for schizofrenipasienter og pasienter med bipolar lidelse.

Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD)

Mange av de som tvangsmedisineres blir utskrevet til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD). Dette innebærer at DPS i samarbeid med kommunen får ansvar for den videre medisinering i pasientens eget hjem. Tvang er et dårlig utgangspunkt for samarbeid og spenner lett bein under pasientens evne eller ønske om å nyttiggjøre seg et eventuelt tilbud om annen behandling.

Mange tåler antipsykotisk medikasjon dårlig og opplever medisineringen og oppfølgingen fra behandlingsapparatet som tvungen. Endel blir drevet på desperat jakt etter «motgift» i form av eksessiv røyking og bruk av alkohol og narkotika.  

De som havner i denne nedadgående spiral, oppgir at de mister kontakten over eget følelsesliv, egne normer og grenser. Følsomme mennesker kan forvandles til avstumpede voldsutøvere, enten volden rettes mot dem selv i form av selvskading og selvmord eller å skade andre.

Det er grunn til å anta at en stor del av mennesker som begår voldshandlinger i psykose har supplert antipsykotiske legemidler med rusmidler.  

Velferdsprofitører med tilnærmet totalitær innflytelse på fagfeltet må settes til side

Sammenhengen mellom tvangsmedisinering og bruk av rusmidler er kjent blant brukerorganisasjonene og de som arbeider i feltet. Det er også en generell bekymring for at kombinasjonen rus og psykiatri er et økende problem. Det er derimot svært lite oppmerksomhet på hvordan plagene som tvangsmedisinering eller opplevd tvang rundt medisinering disponerer for bruk og misbruk av rusmidler, både lovlige og ulovlige. Vi må derfor undre oss over hvorfor dette ikke er en elementær kunnskap, som formidles til leger, sykepleiere, psykologer og andre helse- og sosialarbeidere under deres utdanning. En nærliggende forklaring er at denne sammenhengen er i liten grad utredet eller dokumentert gjennom forskning.

En forklaring på dette er at myndighetene både i Norge og ellers i verden har overlatt forskning knyttet til behandling til legemiddelindustrien, som enten driver forskningen i egen regi eller finansierer den.

Legemiddelindustrien har brukt store ressurser på å overbevise både helsepersonell og beslutningstakere om at alle psykoserammede mennesker bør medisineres med såkalt antipsykotiske medikamenter, og i Norge som i mange andre land er det et offentlig helsevesen som finansierer et nødvendig og til dels skadelig overforbruk av disse medikamentene og opprettholder dette forbruket med tvang.

Det kan ikke forventes at legemiddelindustrien kommer til å utføre eller finansiere forskning som ikke tjener økt salg av deres produkter. For leger og psykiatere styrker det deres stilling som profesjon at legemidler forblir psykiatriens hovedfokus, og når både profitthensyn og sterke profesjonsinteresser står i motsetning til pasientenes interesser og velferd er det dessverre pasienten som blir den tapende og skadelidende part.

Det er derfor av avgjørende betydning at staten tar ansvar for å iverksette og finansiere forskning på sammenhengen mellom tvangsmedisinering i psykiatrien og pasientenes selvmedisinering med både lovlige og ulovlige rusmidler og hvilke helsemessige og samfunnsmessige konsekvenser dette gir.

Generelt bør det være brukerbevegelsen som får bestemme retning på fagutvikling og forskning, da det er vi som kjenner hvor skoen trykker.

Behandling, samhandling og utbygging av lavterskeltilbud.

Ivaretakelse av psykisk helse bør være en like selvfølgelig del av det kommunale helsetilbudet som annen helsehjelp. Situasjonen i dag er at psykoserammede i stor grad henvises til en tvungen institusjonsbehandling og en etterfølgende oppfølging i hjemkommunen skjer på tvangspsykiatriens premisser når vi snakker om tvungent psykisk helsevern (TUD).

Medikamentell behandling av psykoserammede er et tveegget sverd. På den ene siden kan dette gjøre at psykoserammede blir roligere og slik sett lettere å få i tale i terapeutisk sammenheng, men på den andre siden skaper denne medisineringen et sløv- og tungsinn og manglende kontakt med eget følelsesliv og ofte med redusert motivasjon for behandling. Mange opplever at de ikke er i stand til å dra nytte av andre terapeutiske tiltak før etter at de har trappet seg ut av «medisintåken». Slik sett er psykiaternes ensidige fokus på medikamentell symptombehandling ikke bare til skade for pasientene, men vanskeliggjør også arbeidet til psykologer og andre yrkesgrupper som er kvalifisert til å drive andre terapeutiske tiltak. Det må derfor være et mål å bygge opp et lokalt behandlingsapparat som er i stand til å fungere og gi behandling ut fra pasientenes behov uavhengig av industriens profittjag og faglig prestisje og dominans knyttet til medisinering som virkemiddel.

Det bør bli slutt på at kommunene blir henvist til å ta imot pasienter på tvangsmedisineringsvedtak med TUD. Disse pasientene bør få behandling, omsorg og hjelp i stedet for kontroll og tvang. Kommunehelsetjenesten skal ikke være et slags kontroll og overvåkningsorgan for medikamenttvang som pasientene ikke tåler og som fører til redusert livskvalitet, økt rusmiddelbruk og sviktende psykisk- og fysisk helse.

Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen
Styreleder Hvite Ørn Norge.

Jón Ágúst Einisson
Nestleder Hvite Ørn Norge.

Jo flere som birdar, jo raskere får vi til endringer, støtt Hvite Ørns endringsarbeid.