Vi synes det er bortkastet å opprette nok et utvalg som skal lage en rapport som står på et skeivt og vaklende fundament, nemlig det ensidige biokjemiske menneskesyn. At psykiske vansker ligger i biologien som årsak av kjemisk ubalanse og/eller genetiske feilinnretninger og at disse feilene må rettes opp med inntak av ulike fancy kjemikalier er regelrett feil.
Vi ser at psykiatrisk behandling bygger på en rekke myter, hvor disse blir et rammeverk for både behandling og videre klinisk forskning. Mytene legger dessverre sterkere føringer enn det som er den reelle virkelighet. Disse mytene er dessverre svært uheldige for hvordan fagfolk møter sine pasienter.
Årsaken til psykiske vansker sett i fra vårt erfaringsperspektiv er sammensatt og ofte utløst av flere ulike faktorer som skaper innvendig stress, enten hver for seg eller flere faktorer samtidig. Veldig ofte er psykiske vansker traumerelatert, og traumer kan trigge en rekke forskjellige symptomer og diagnoser ulikt for hvert individ. Familieforhold og usunne relasjoner, man burde ha brutt seg ut av er heller ikke uvanlige triggere. Mennesker som havner i terapi og med innleggelse har ofte et dårlig selvbilde og havner derfor ofte i offerroller der man har blitt utnyttet for sin medgjørlighet og manglende bevissthet på å stå opp for seg selv. En fellesnevner som går igjen, er at man er undertrykket, som slår ut i negative tankemønstre om seg selv. Opplevelsen av maktesløshet skaper indre stress, ubehag, irritasjon og raseri. Det ene henger ofte sammen med det andre. Blir belastningene for store over tid slår dette for noen ut i psykose.
Når vi vet dette blir det forferdelig feil, å fortelle de rammede at det er noe feil med deres biologi og den eneste for behandling som finnes mot dette er medikamenter. Pasienten spiser lydig sine medikamenter og opplever ikke at det hjelper på selvfølelsen eller opplevelsen av maktesløshet, heller tvert om. I tillegg til manglende oppløftning blir de fortalt at de må leve med svært ubehagelige bivirkninger. Antipsykotiske medikamenter gir også dempet energi og evne til å stå opp for seg selv. Man lar seg kue enda mer enn før man søkte hjelp eller utviklet psykose.
Det som ofte inntreffer når man som pasient klager på medikamentenes bivirkninger til sine behandlere er at man ikke blir tatt på alvor. Behandlerne møter ofte klagene med at det er sykdommen og ikke bivirkninger. At fagfeltet ikke forstår forskjell på bivirkninger og naturlige symptomer er svært skremmende. Vi ser at mange pasienter også tror på denne feiloppfatning da de ikke har egne erfaringer å sammenligne med. Forskningen på effekt har ikke reelle kontrollgrupper der man sammenligner medisinerte med pasienter som er umedisinert. Sånn sett tar fagfeltet med seg pasientene inn i en tilstand der det famles i blinde, noe som fører til at man legger på flere medikamenter i forsøk på å behandle bivirkninger på det første medikamentet i den tro at det er sykdom som blir behandlet. Ved seponering er det i fagfeltet også stor forvirring om hva som er seponeringssymptomer og hva som er tilbakefall av opprinnelig psykosetilstand.
Noen av våre medlemmer rapporterer videre om svært umenneskelig forhold inne på de lukkede avdelingene. De kommer ut fra avdelingene med traumer og PTSD. De beskriver fengselslignende forhold med ransaking av eiendeler, cellelignende sterile rom, skjerming og isolasjon (som i fengselssammenheng blir betraktet som tortur), beltelegging, besøks- og telefonforbud, samt tvangsmedisinering. De rapporter også om at de ikke får tilgang på frisk luft, fysisk aktivitet eller samtaleterapi. Dette samsvarer også med rapportene til Sivilombudsmannen fra de lukkede avdelingene de har besøkt. Marius Storviks doktorgradsavhandling avdekket også store, systematiske brudd på menneskerettighetene i norsk psykiatri.[1]
Hvite Ørn har også intervjuet mange med pasienterfaring også personer som har opplevd forbigående psykoser som ble håndtert uten innleggelser. Dette ble gjort og systematisert til en tekst i vårt hefte «Psykose fra erfaringståsted[2]» som ble lansert 31. januar 2018. Vi siterer fra heftet om i kapitelet om «utilregnelighet eller beslutningskompetanse»:
«I psykose kan man være både beslutningskompetent og tilregnelig. Det er ikke psykosen i seg selv som er avgjørende for dette. Man kan høre stemmer, se engler og UFOer, og likevel vite sitt eget beste. Om man har hallusinasjoner er ikke det en vrangforestilling, det er en reell opplevelse som ikke automatisk skal sykeliggjøres.»
«Skal noen utenforstående bedømme om en person er utilregnelig i forhold til indre opplevelser må dette tas i et helhetlig perspektiv. Hvordan forholder man seg til sine hallusinasjoner? Hvordan er maktforholdet mellom stemmehøreren og stemmene? Er man styrt av frykt eller står man trygt i tilstanden? Å mene at man har telepatisk kommunikasjon med noen betyr ikke at man er ute av kontroll eller ikke har beslutningskompetanse på andre forhold i livet.»
«Det er i det man adlyder autoritære stemmers ordre til å skade eller drepe man mangler dømmekraft og kan være farlig og utilregnelig. Hvis man for eksempel møter naboen og er overbevist om at naboen er djevelen og angriper naboen av den grunn, da er man utilregnelig.»
«Om en person hevder å være guddommelig, åndelig, spirituell eller har spesielle evner er det et lovlig livssyn og skal ikke sykeliggjøres eller behandles mot noens vilje.»
Det er veldig viktig å gi individuelle vurderinger og sette seg inn i hva som er det virkelige problemet før man starter noen som helst tiltak uavhengig av beslutningskompetansen.
Enkelt forklart: Utilregnelighet eller beslutningskompetanse skal ikke avgjøres ved tilstand eller diagnose. Det må vurderes individuelt og ut ifra motivet til handlingene i hvert enkelt tilfelle.
Hvite Ørn har forstått at doktoravhandlingen til Monica Goretzki The Differentiation of Psychosis and Spiritual Emergency[3] støtter vår oppfatning om at hvordan man blir møtt under en psykose eller spirituell krise kan være avgjørende for det videre forløpet – om utfallet av prosessen til slutt blir positivt eller negativt for erfareren. Videre mener vi at denne doktorgradsavhandlingen underbygger vårt ståsted om at medisiner ofte ikke er det beste alternativet for psykosepasienter eller mennesker som gjennomgår en spirituell krise.
Potensialet for et positivt utfall Goretzki refererer til Lukoff (1985) som har foreslått at to av følgende kriterier må være tilstede for å kunne anta et positivt utfall ved en psykotisk episode:
Bruken av medikamenter blir høyst upassende hvis man forstår prosessen i dette lyset, ettersom denne bruken ikke bare holder muligheten for alvorlig kortsiktig eller permanent skade, men også vil hindre den selv-helbredende prosessen. Grof og Grof (1991) tror at den påfølgende langsiktige avhengigheten til [medisinering] (med sine velkjente bivirkninger), tap av vitalitet, og forringede livskvalitet presenterer en trist kontrast til de sjeldne situasjonene hvor en persons transformative krise mottar støtte, anerkjennelse, og får lov til å fullføres’. Gjennom sitt arbeid med psykotiske enkeltpersoner, kjente også Perry (1990) igjen at medisinering forstyrret den iboende helbredelsesprosessen.
Han oppdaget at dersom bildene fra dypet av psyken har en mulighet til å tre frem, da kan helbredelsesprosessen finne sted på eget initiativ og bevege seg gjennom prosessen med å reorganisere Selvet. Han understreket også viktigheten av et fungerende nært og støttende forhold til en annen person for å oppfordre fullføringen av prosessen.» Sjamanistiske kulturer har også sett behovet for en slik ikke-invaderende støtte. Walsch (2007), omtalt av Goretzki, kom fram til flere faktorer som han mente var essensielle for et positivt utfall. Tre av disse er gjengitt av Goretzki: «behovet for et tillitsbasert, støttende forhold hvor vedkommende føler seg trygg og ivaretatt; en positiv nytolkning av opplevelsen må finne sted og det må være en forventning om at prosessen vil vise seg å være verdifull, opplevelsen må deles [med andre] i en omsorgsfull og støttende atmosfære.» Jackson (2001), også referert av Goretzki, har også poengtert at hvordan opplevelsen blir ansett av personer som er viktige for psykoseerfareren, vil påvirke hvordan vedkommende reagerer på episoden.
Mange i Hvite Ørn har erfart at psykose går over med tiden, noen mener til og med at psykosen var nødvendig for å få opp traumet slik at det kunne forløses for etter det ikke være mer betent eller forstyrrende element i psyken.
Hvite Ørns medlemmers erfaringer stemmer også med en rekke langtidsforskning som viser at det går langt bedre med de personene som faktisk klarer å slutte på antipsykotika, enn de som forblir på medisinen. Dette kunnskapsgrunnlaget er ellers presentert av to lovutvalg jf. NOU 2011: 9 og NOU 2019: 14, samt av FHI i sin rapport fra 2018 som ikke viser at det er noen evidens for langtidsmedisinering med antipsykotika. I FNs torturkomite i sin siste rapport fra 2018, uttrykker de særlig bekymring for den omfattende bruken av tvangsmedisinering med antipsykotika i Norge, til tross for risikoen for «varige og irreversible fysiske og mentale konsekvenser dette har for pasientene».
Våre medlemmer erfarer at det mangler reelle behandlingsalternativer. De få behandlingstilbudene som tilbyr human, rettighetsbasert behandling i tråd med menneskerettighetene Norge er bundet av, (f.eks. BET og de medisinfrie enhetene), er ikke tilgjengelig for våre medlemmer som behandles på tvang. Det er få plasser og vanskelig å få en henvisning fra spesialisthelsetjenestene til disse enhetene. Pasientene møter også svært mye motstand fra den tradisjonelle psykiatrien når de ønsker behandling ved disse enhetene. Flere medlemmer har til og med sett seg nødt til å bruke advokat for å prøve å få tilgang til enhetene. Noen har selv med advokathjelp, blitt nektet henvisning, selv om de er i åpenbart behov for behandling.
Vi vil minne om at i Finland har Jakku Seikulla erfaring med metoden «Åpen dialog» helt siden midten av 80-tallet.
Evaluering av «Åpen dialog» som behandlingsmetode viser at 85 prosent av personer som opplever en første gangs psykose kommer seg uten bruk av medisin. 20 år med behandlingsmodellen har ført til at schizofreni er i ferd med å forsvinne som diagnose. Behandlingsmodellen forebygger et «kronisk» forløp av problemene (Strand, 2011[4]).
Dette viser at den mest bærekraftige og samfunnsøkonomiske måten gi behandling på, er faktisk medikamentfri behandling. Dessuten gir også dette langt bedre livskvalitet og fungering for pasientene på lengre sikt.
Vi mener at før man skal endre noe som helst i lovverk, må man i samarbeid med brukerorganisasjonene bli enige om hva som skal være innhold i tjenestene. Hvilke behandlingstilnærminger som skal ha prioritet.
Hvite Ørn vil også nevne at om mennesker i psykose får et reelt og godt utbygget alternativ til antipsykotika, ville behandlingsapparatets behov for tvangsbruk blitt drastisk redusert, da vi vet at veldig mange som motsetter seg medikamenter hadde valgt en annen tilnærming helt frivillig.
WHO utga i 2021 en veileder under navnet: ”Guidance on community mental health services”.
Her anbefaler WHO medlemslandene å nedlegge den biomedisinske tvangspsykiatrien og erstatte den med en human, personsentrert og rettighetsbasert psykiatri, med vekt på brukermedvirkning og fritt og informert samtykke og overholdelse av gjeldende menneskerettighetskonvensjoner.
Europarådet har også utgitt katalogen Good practices in the Council og Europe to promote Voluntary Measures in Mental Health Services, der gode eksempler på tjenester, både i Norge og utlandet, som jobber tvangsforebyggende blir presentert og anbefalt.
Det er påfallende at disse dokumenter, som burde være styrende for all planlegging og lovgiving som gjelder landets psykiatri, ikke er behandlet i ekspertutvalgets utredning og utvalget har tydeligvis heller ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å referere til disse dokumentene i en femten siders lang referatliste. Hva er dette utrykk for?
Etter at utvalget ferdigstilte sin innstilling har det kommet ytterligere et hjelpemiddel til omstilling av psykiatrien utgitt av WHO og FNs høykommissær for menneskerettigher Denne veilederen har tittelen «Mental Health, human rights and legislation»
Formålet med denne veilederen er å hjelpe medlemslandene til å utforme og kvalitetssikre lovgiving for omstilling av psykiatrien.
En del av begrunnelsen for å utgi denne veilederen er behovet for en fundamental endring innenfor det psykiske helsefeltet. Det påpekes at innenfor det psykiske helsefeltet fortsetter man med stigmatisering, diskriminering og brudd på menneskerettigheter, og man har en overdreven tiltro til biomedisinsk tilnærming på bekostning av andre løsninger. Videre påpekes det at det legges mindre vekt på rettighetsbaserte og personsentrerte behandlingstilbud og at lovgiving kan bidra til at menneskerettigheter danner bakgrunnen for all virksomhet innen psykisk helse feltet.
Veilederen Mental helse, menneskerettigheter og lovgiving inneholder et omfattende spørreskjema for å kvalitetssikre rettighetsbasert lovgivningsarbeid.
Måler man ekspertutvalgets rapport i forhold til veilederens kriterier for kvalitetssikring kommer denne rapporten svært dårlig ut. Dette kommer ikke som noen overraskelse tatt i betraktning ekspertutvalgets sammensetning, utgangspunktet for utvalgets arbeid og tilstandene innen norsk psykiatri, og da særlig det som refereres til som tungpsykiatri og behandling av de man kaller alvorlig sinnslidende.
Her topper psykiatrien nesten alle negative parametere. Tungpsykiatrien i Norge domineres fullstendig av biomedisinsk tenkning. Praktisk alle som kommer inn på akuttpostene blir medisinert eller tvangsmedisinert med såkalt antipsykotika. Dette til tross for at denne medisinering kun er symptombehandling og har ingen helbredende eller terapeutisk virkning, og at virkningsgraden er svært lav.
Troverdige anslag om symptomlindrende virkning varierer fra 9-20%, og det innebærer at minst 80% av de innlagte er feilmedisinert til enhver tid. En side ved denne medisinering, i tillegg til et arsenal av bivirkninger, er de har ingen spesifikk symptomlindrende virkning, men virker nedsløvede på hele organismen. Konsekvensene er at pasientene ikke er mottakelige for annen behandling og forskning viser at terapeutisk virksom sykdomsbehandling ikke gir noen resultater mens folk går på antipsykotika. Det er også en bred brukererfaring at man må komme seg ut av medisintåken før terapeutisk behandling kan være effektiv.
For å oppsummere tilstandene kan man si at den biomedisinske psykiatrien driver ingen sykdomsbehandling, kun forsøk på symptomlindring som i minst 80% av tilfellene er dømt til å mislykkes. I tillegg er dette forsøk på symptombehandling sterkt sykdomskonserverende ved at man fører folk inn i en sløvhetstilstand som ødelegger mulighetene for å motta terapeutisk virksom behandling. For mange representerer tvangsmedisineringen en ren tortur, og i desperasjon søker folk lindring gjennom bruk av alkohol og narkotika. Dette kan igjen føre til at folk mister kontroll på både livet sitt og adferd. Problemet med dagens biomedisinsk dominerte tungpsykiatri er at pasientene ikke får hjelp og behandling.
Utgangspunktet for opprettelse av ekspertutvalget var bl.a. et sterkt mediepress med innslag av innslag av stigmatisering av psykoserammede som gruppe farlige mennesker, og man pekte på bestemmelsene om samtykkekompetanse som problemet og økt bruk av tvang som løsningen.
Etter vår vurdering har vi en psykiatri som er både faglig, juridisk, politisk og etisk ute av kontroll, og at bestemmelsene om samtykkekompetanse har psykiatrien brukt som em slags bekvemmelighetsbestemmelse og brukt den til å utskrive de pasienter man opplevde som besværlige og krevende. Disse har man erklært som samtykkekompetente og de har gjerne blitt såkalte svingdørspasienter, mens de pasienter som opplevdes behagelige blir ikke samtykkekompetente før det passer systemet. Når de pasienter som man sparker ut på denne måten uten at de får behandling og hjelp blir innblandet i voldsepisoder skylder man på lovverket og roper på adgang til mer tvang.
Konfliktnivået i psykiatrien knytter seg i stor grad til tvangsmedisinering, og vår organisasjon betrakter tvangsmedisinering som et alvorlig menneskerettslig overgrep og en ulovlig handling etter norsk lov da denne medisineringen kun er et forsøk på symptombehandling og ikke er i nærheten av å oppfylle de krav om nytteverdi som loven krever.
Problemet er at tvangsmedisinering kombinert med andre former for tvang og overgrep som dagens biomedisinske psykiatri har å by på, fører pasienten inn i en dødsspiral, som begynner gjerne med et arsenal av ubehagelige bivirkninger for deretter å utvikle seg til sykdom invaliditet og død, hvor de som ikke kommer seg ut av psykiatriens dødsspiral kan forvente å dø 25 år tidligere enn andre og kan statistisk sett påregne å dø i en alder av ca. 55 år etter langvarig forutgående sykelighet og invaliditet. De lærde strides om i hvilken grad denne overdødeligheten skyldes medisinering og i hvilken grad det skyldes en håpløs livssituasjon preget av tvang, menneskerettighetsbrudd, nedverdigelse og overgrep.
Innen den verdensvide recoverybevegelsen erfarer man at de som får effektiv hjelp til å komme seg ut av den biomedisinske psykiatriens dødsspiral har helt andre utsikter til helse livskvalitet og livslengde. Det burde være en klar menneskerett å kreve effektiv sykdomsbehandling i stedet for tvangsmedisinering med antipsykotika.
Ekspertutvalget består av 8 medlemmer hvorav 4 er psykiatere en psykolog og en sosionom, alle med sitt virke innenfor eller i tilknytning til psykiatrien. Dertil har ett medlem en administrativ stilling i Mental Helse og ett medlem representerer pårørende.
Spørreskjemaet for kvalitetssikring av rettighetsbasert lovarbeid vektlegger både representasjon av folk med brukererfaring og deres organisasjoner. Her har man valgt å nedsette et ekspertutvalg uten den ekspertise som brukererfaringene representerer og da særlig folk som har fått hjelp og klart å komme seg ut av den biomedisinske psykiatriens dødsspiral, og bruker sine kunnskaper som aktive medlemmer innen en brukerorganisasjon.
En annen representasjon som vektlegges i slike utvalg er folk med juridisk kompetanse på menneskerettens område. En pensjonert statsadvokat kan neppe forventes å ha menneskerettigheter som sin juridiske spisskompetanse. Man kan også sette spørsmålstegn ved om dette ekspertutvalget slik det er sammensatt har den nødvendige ekspertise og avstand til den bestående biomedisinske psykiatrien for å kunne behandle de foreliggende menneskerettslige spørsmål på en troverdig måte.
Slik vi vurderer utvalgets rapport og konklusjoner vil den biomedisinske tvangspsykiatrien nå få enda større makt til å utøve tvang og overgrep og ellers fortsette som før. Ved å innføre sannsynlighetsovervekt for bortfall av samtykkekompetanse har man innført et slags juridisk kanskje/kanskje ikke begrep som det vil være nesten umulig å knytte noen rettsikkerhet til.
Dette vil bidra til å gjøre norsk psykiatri til en enda større og mer særegen subkultur i internasjonal målestokk enn den er i dag.
Det å frate pasienten råderetten over hvem han/hun betrakter som nærmeste familie er en farlig vei å gå og han bidra sterkt til ødelagte familierelasjoner. En mer konstruktiv handlemåte vil være å tilby familier med psykoserammede familieterapi under eller i forlengelsen av et sykehusopphold.
På vegne av Hvite Ørn Norge
Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, styreleder
[1] https://forskning.no/juridiske-fag-partner-psykiske-lidelser/avdekket-flere-menneskerettighetsbrudd-i-norsk-psykiatri/340014
[2] https://www.hviteorn.no/wp-content/uploads/2018/02/hefte_om-_psykose_fra_erfarers_stasted_1_2018.pdf
[3] https://digital.library.adelaide.edu.au/dspace/bitstream/2440/47986/8/02whole.pdf
[4] Harrow, Tong, Job “Twenty year effect of antipsychotics in schizophrenia and affective psychotic disorders”08.03.2021.
Hvite Ørn er en medlemsorganisasjon for alle mennesker som er opptatte av psykisk helse og for folk med brukererfaring fra psykiske helsetjenester.
Betjent mandager kl. 17:00 – 21:00
(med forbehold om endring av tidspunkt)
© 2008-2024 Hvite Ørn Norge. Design og drift: Orgservice
Trygg betaling med
Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre brukeropplevelsen på nettstedet vårt og for personlig tilpasning av annonser. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler. Avvis alle
