Høringsinnspill fra Hvite Ørn til Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjeller. Melding St. 15 (2022-2023)

Tirsdag 25. april skal nestleder Jon August Einisson og leder Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen møte opp på Stortinget. De skal delta i en høring som omhandler folkehelsemeldinga. Det er mange organisasjoner som kommer med innspill og Hvite Ørn er en av dem. Det er Helse- og omsorgskomitéen som har invitert.

Klokka 14.12-14.15 skal Jan-Magne avgi et tre minutters innspill. Høringen fra høringssal 1 skal i sin helhet bli vist på stortingets netttv. Programmet og sending fra høringssal 1 finner du her.

Høring: Folkehelsemeldinga – Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjeller. Melding St. 15 (2022-2023)

Som bruker- og interesseorganisasjon innenfor psykisk helse, er vi takknemlige for regjeringens folkehelsemelding. Det redegjøres for status, sosiokulturelle årsaker og forebyggingstiltak med særlig fokus på barn og unge. Det vi imidlertid synes er oppsiktsvekkende, er at det i meldingen ikke skrives noe om livskvaliteten for den mest utsatte, stigmatiserte og marginaliserte gruppen i et folkehelseperspektiv. Mennesker med merkelappen alvorlig sinnslidelse, herunder mennesker med diagnosen schizofreni, bipolar lidelse og andre psykosediagnoser, har en forventet levealder i gjennomsnitt 25 år lavere enn normalbefolkningen. I følge OECD rapporten (2019) kommer Norge dårligst ut i forhold til overdødelighet.

Det står videre at det er et mål for regjeringen å utvikle mer kunnskap om årsaken til psykiske plager og virkningsfulle tiltak. I meldingen redegjøres det for grunnleggende behov og tiltak for unge. Mennesker med alvorlig sinnslidelser innehar de samme grunnleggende behov. Vi vet allerede mye om årsak til lidelsene, hvordan behandle og forebygge reinnleggelser. Det er ikke her skoen trykker. Eksempelvis viser folkehelsemeldingen til sundt kosthold og fysisk aktivitet som behandlende effekt for psykisk helse. Problemet er at den forskningsbaserte kunnskap som foreligger, i liten grad blir anvendt i forbindelse med opphold ved psykiatrisk avdeling. Mennesker i psykisk krise tilbys i liten grad turer ut i naturen, samtaleterapi eller annen alternativ terapi (hesteassistert terapi, musikkterapi etc.) som kunne naturlig roe ned, bidra til bedre nattesøvn og bedre psykisk helse før utskrivelse. Resultatet er enorme menneskelig kostander for en marginalisert gruppe mennesker. Dette har dessuten enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser.

FN og WHOs arbeid med et paradigmeskifte innen psykiatrien

Det fremgår av folkehelsemeldingen at FN ikke har satt opp konkrete mål for resultater for psykisk helse, det kan isolert sett være riktig. Det må imidlertid bli vektlagt at FN ber om et radikalt skifte i behandlingspraksis. Dette fremkommer i WHOs nyeste veileder (Guidens on community mental health services: promoting person-centred and rights-based approaches, 10. Juni, 2021). Her anbefaler WHO at vi går bort fra all tvangspraksis i psykiatrien, herunder tvangsmedisinering. Veileder sier vi må over til personsentrert og rettighetsbasert tilnærming i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og CRPD, med vekt på brukermedvirkning og fritt og informert samtykke. CRPD er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og er ratifisert av Norge og skal i nær fremtid inkorporeres i menneskerettsloven. Denne omleggingen er i tråd med hva Hvite Ørn og andre brukerbevegelser internasjonalt har arbeidet for i mange år. Vi kan ikke undervurdere den enorme helsegevinsten som ligger i omlegging av psykisk helsevern og avvikling av dagens biomedisinske tvangspsykiatri. 

Psykiatrifaget er i en tillitskrise både i Norge og internasjonalt

Psykiatrien i Norge og internasjonalt arbeider imidlertid fortsatt etter den såkalt biomedisinsk modell. Vitenskapsjournalist Robert Whitaker kaller det sykdomsmodellen.  Han redegjør for opphavet til denne modellen; den amerikanske psykiatriforeningens tredje utgave av diagnose- og statistikkmanualen som utkom i 1980. Psykiatere anså at deres profesjon var kommet i skyggen av andre yrkesgrupper gjennom de mange behandlingsteorier og metoder som ble utviklet spesielt på 70-tallet.

Med en biomedisinsk forståelse kunne de identifisere en kjemisk feil i hjernen. Det ble konstatert at antipsykotiske medikamenter reduserte signalstoffet dopamin og antidepressive medikamenter økte forekomsten av serotonin. De lanserte hypotesen om at schizofreni skyldes kjemisk ubalanse i hjernen og mente at schizofreni skyldtes for mye dopamin og depresjon for lite serotonin. Som logisk konsekvens var kjemisk feilretting av folks hjerner med medikamenter den eneste effektive behandling.

Formålet med sykdomsmodellen, var å heve psykiateres status innenfor fagfeltet. Tross iherdige forsøk, har hypotesen senere aldri latt seg verifisere som vitenskapelig faktum. Psykiatere har derimot lyktes i særdeleshet med å heve deres posisjon innenfor feltet. Deres profesjonsinteresser har vært som hånd i hanske med legemiddelindustriens profittjag. Den biomedisinske sykdomsmodellen har dominert behandlingen innen psykisk helse helt siden åttitallet og frem til i dag.

Istedenfor en forståelse av psykiske lidelser basert på vitenskap, har vi fått en reklame- og trosbasert forståelse. Sykdomsmodellen har bidratt til objektivisering, dehumanisering og stigmatisering av mennesker. Depresjon og psykose er vanligvis midlertidige tilstander eller episoder, men blir betraktet som en kronisk kjemisk hjernefeil der løsningen er permanent medisinering. Forskning på psykosens- og depresjonens egenart har stagnert da forskning og opplysningsarbeid i stor grad har vært legemiddelfinansiert.

Medisinering med antipsykotika

Det er forsket på virkningen av medisinering med antipsykotika og man vet derfor i hvilken grad den virker og hva man kan forvente og ikke forvente. Det er i dag ubestridt at antipsykotiske medikamenter ikke har noen helbredende virkning, den dokumenterte effekt er en begrenset symptomlindring. Antipsykotika gir bare en kortsiktig lindring i 10-20% av tilfellene, det betyr at 8-9 av 10 er feilmedisinert. Disse pasientene overtales eller tvinges til å ta et medikament som ikke gir symptomlindring, men et arsenal av til dels alvorlige bivirkninger som kan gi varige skader. Hyppigste bivirkninger er alvorlig vektøkning og kognitiv svikt, herunder hukommelsessvikt og konsentrasjonsvansker. Mange opplever å gå rundt i en zombie-lignende tilstand. Vi opplever dessverre liten offentlig interesse for hvordan medisinerte mennesker har det, men det sendte sjokkbølger over hele verden når det på 60-70- tallet ble kjent at KGB brukte tvangsbehandling med antipsykotika for å «uskadeliggjøre» dissidenter i gamle Sovjetunionen. Andrej Sakharov som selv var utsatt for dette, ble i 1975 tildelt Nobels fredspris for blant annet sitt arbeid mot disse menneskerettighetsbruddene. Denne praksisen ble karakterisert som et mentalt mord.

I 2022 kom organisasjonen Safeguard Defenders ut med rapporten Drugged and detained. Den dokumenterer psykiatrisk tvangsbehandling som torturmetode anvendt på dissidenter av den kinesiske stat. Rapporten gir en utførlig beskrivelse av hvordan de antipsykotiske medikamenter brukes for å bryte dissidenter ned psykisk.

Når autoritære stater har sett verdien av å anvende disse medikamenter for å uskadeliggjøre dissidenter, sier dette mye om hva slags alvorlige overgrep denne behandlingen er for mennesker i livskrise. Vi må tilføye at alvorlige bivirkninger generelt bidrar til å bryte ned helsen. Den forkortede levealder med i snitt 25 år, må sees i sammenheng med den medikamentelle behandlingen fordi den pr. dags dato er grunnpilar i vår behandling av mennesker med langvarige/alvorlig psykisk lidelse.

En folkehelsekatastrofe skapt av feilslått behandling

Norge ligger på uføretoppen for personer med psykiske lidelse. Hvis en person blir «behandlet» på norsk lukket avdeling, er det 77 % sjanse for at vedkommende aldri kommer tilbake i jobb. Dersom en person får diagnosen schizofreni og behandles av den offentlige psykiatrien i Norge, er det 90 % sjanse for at vedkommende aldri kommer tilbake til jobb eller studier. Til sammenligning er det svært lite bruk av medikamenter og 85 % av pasientene kommer tilbake til jobb og studier når metoden Åpen Dialog  blir brukt som i distriktet Nord Lappland i Finland.

Vi har hatt en særdeles endringsresistent psykiatri, dette til tross for hederlig innsats fra tidligere helseminister Bent Høie og mangeårig iherdig kamp fra brukerorganisasjonene gjennom blant annet Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp.

Dagens situasjon er at psykoserammede mennesker utsettes for omfattende og systematisk diskriminering, lovbrudd og menneskerettighetsbrudd. Den alvorligste diskrimineringen er mot psykoserammede som i praksis er fratatt retten til å velge behandlingstilnærming. De som nekter enbehandling de vet vil skade dem, blir nesten uten unntak sperret inne og medisinert/tvangsmedisinert med antipsykotika.

I det offentlige helsevesen er det ytterst få plasser for psykoserammede som ønsker medikamentfri behandlingstilnærming og det meste av utviklingen innenfor terapeutisk behandling av psykoserammede har skjedd utenfor det offentlige helsevesen. Mange har funnet god nytte i alternativ behandling og psykoterapiformer som gestaltterapi, psykosyntese, og ulike traumeforløsningstilnærminger. Imidlertid har både nåværende og tidligere regjering bidratt til å redusere tilgangen til terapeutisk virksom behandling. Forrige regjering innførte i 2021 25 % moms på disse tjenester og nåværende regjering har sørget for at de fleste døgnplassene ved Hurdalssjøen recoverysenter nå er nedlagt.

Gode fagfolk flykter fra psykisk helsevern

Det ensidige fokus på medisinering, stabilisering og raskest mulig utskrivelse av pasienter fra psykiatriske institusjoner, kan være årsaken til at det er vanskelig å rekruttering erfarne fagfolk, mens gode fagfolk forlater feltet.

Våre medlemmer med lang fartstid, forteller om merkbart forfall av institusjonene de siste 10-20 år.

Det er vanlig at institusjoner og instanser som har mistet sin faglige eller samfunnsmessige legitimitet forvitrer. En tilsvarende flukt av fagfolk fra spesialskolene skjedde i forkant av «integreringstillegget» til grunnskoleloven som ble vedtatt i 1975 og som innebar nedleggelse av spesialskolene. Tilsvarende ble det vanskelig å rekruttere gode fagfolk til helsevernet for psykisk helsevern da vi på 80-tallet kunne se at det bar mot nedleggelse gjennom HVPU-reformen. Det var også vanskelig å rekruttere fagfolk til et barnevern som gradvis hadde mistet sin juridiske legitimitet, før barne- og familieminister Matz Sandman satte i gang et omfattende reformarbeid på begynnelsen av 90-tallet.

Det er verd å merke seg at slike prosesser ikke skjer av seg selv innenfor et forvaltningssystem. Psykisk helsevern står overfor et paradigmeskifte. Det krever både juridisk og administrativ oppfølging fra både Storting, regjering og statlig administrasjon. Storting og regjeringer har tidligere vært i stand til å lede tunge og omfattende endringsprosesser på en god måte, og dette burde sittende Storting og nåværende regjering også kunne klare.

Ulovlig tvangsmedisinering og menneskerettighetsbrudd

I 1981 ble det med forskrift i Lov om psykisk helsevern fastslått at tvangsmedisinering bare kunne skje der den «med stor sannsynlighet» enten kunne føre til helbredelse eller vesentlig forbedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngikk en betydelig forverring av sykdommen». Dette kravet ble videreført i 1999. Dette skulle sikre at EMK artikkel 3 ikke brytes, den forbyr tortur, umenneskelig eller annen nedverdigende behandling.

Med den lave sannsynligheten for bedring på mindre enn 20 % for antipsykotiske medikamenter stadfestet av både Paulsrud utvalgets (NOU 2011:9) og Østenstadsutvalgets (Tvangslovutvalgets, NOU 2019:14), har lovens vilkår aldri vært oppfylt. I praksis har det vært praktisert ulovlig tvangsmedisinering i over 40 år.

Den internasjonale juristkommisjonen avdeling Norge (ICJ), representert ved tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, sendte sammen med brukerorganisasjoner innen psykisk helse med flere et opprop til Stortinget i 2019. Det fremføres krav om at Stortinget må iverksette gransking av denne ulovlige tvangsmedisineringen og tilby de mange tusen mennesker som har blitt rammet av denne ulovlige praksisen oppreisning og kompensasjon.

I en nylig erstatningssak som blant annet omhandlet ulovlig tvangsmedisinering (Borgarting Lagmannsrett 19. 04. 2023, sak nr.: 22-146292ASD-BORG/02), avga Ketil Lund sin vitneforklaring. Han opplyste om at ICJ ikke hadde fått noen reaksjoner fra Stortinget på oppropet. Det har også vakt oppsikt og harme at Helse- og omsorgsdepartementet i sin behandling av Tvangslovutvalgets forslag, har foreslått å lempe litt på kravene, slik at man kan operere med sannsynlighetsovervekt i stedet for vilkår om overveiende sannsynlig ved førstegangsmedisinering. Dette pynter på pågående ulovligheter, i stedet for å oppheve ulovlige praksis og gi ofrene oppreisning. Forslaget hjelper lite da det skal være sannsynlighet for bedring på minst 50 % mens virkningsgraden kan forventes å være på maks 20 %.

En malstrøm av hendelser – sammensatte og sammenvirkende årsaker

Hvite Ørn sitter på mye kompetanse og brukererfaring. Vi vet det sjelden er én årsak alene som fører til kroniske tilstander. Det handler om flere faktorer, samtidige belastninger, et glass som gradvis fylles og den siste dråpen som gjør at det renne over. Ting baller seg og tipper over i angst, depresjon eller psykose. Eksempelvis: et barn mangler positiv bekreftelse i oppvekst med redusert selvfølelse og mindreverdighetskompleks som resultat. Dette bidrar til uro og barnet regulerer følelser med trøstespising og søtsaker.  Barnet mister lysten på sunn mat og utvikler dårlige kostholdsvaner som svekker helsen og den kognitive fungering. Dårlige skoleprestasjoner gir ytterligere dårlig selvfølelse og nedsatte sosiale ferdigheter. Barnet havner i offerrollen som forsterkes med å bli utsatt for mobbing og krenkelser. I voksen alder blir et liv med motgang døyvet med piller, alkohol og andre rusmidler. Et liv med rus gir mer angst, selvbebreidelser og enda dårligere selvbilde. Den totale belastningen gjør at det renner over med alvorlig livskrise som konsekvens. Med psykose havner en i spesialisthelsetjenesten og blir forklart at årsaken til krisen er en kjemisk ubalanse i hjernen og det eneste som nytter er å få justert denne hjernefeilen er medikamenter. Psykiateren forteller at pasienten har en genetisk  feil som årsak. Det hjelper dessverre ikke på selvbildet å få høre at elendigheten er genetisk betinget og som diabetes – «noe en må leve med resten av livet». Det kan bidra til at mennesker gir opp og tar sitt eget liv.

Behandlingen er nesten alltid medikamentell, men medisiner gir gjerne begrenset og kortvarig symptomlindring og har alvorlige bivirkninger. Bivirkningene gjør en sløv og svak, mange mister livskraft og vitalitet. Med medikamentene forsvinner «motoren» til å ta tak i eget liv. Tiltaksløse ender mange opp i ensomhet i kommunal leilighet. Mange kan i denne tilstand være fristet til å gi hverdagen et lite løft med rusmidler. Rusmidler og antipsykotika i kombinasjon er farlig, mange miste seg selv fullstendig og etter dette opptrer svært destruktiv. Psykiatriske legemidler blir bare en forlengelse av problemet og skaper kronisk hjelpebehov, ofte livet ut.

Forskning med stadig sterkere bindinger

Vi ser en stor utfordring med forskning på psykisk helse fordi den ikke er fri, men i økende grad finansiert av legemiddelindustrien hvor løsningen er å finne i et medikament. Forskningen er derfor riktigere å anse som produktutvikling enn uavhengig forskning som innehar grunnleggende etisk standarder og følger grunnleggende forskningsprinsipper. Det er svært bekymringsverdig at denne form for produktutvikling flagger under begrepet vitenskap og stikker av med nesten alle forskningspengene innen helse. Dette har ført samfunnet inn på en farlig utvikling med ensidig og dårlig behandlingskvalitet for mange pasienter. Istedenfor å innrømme at produkt med høy prestisje og oppblåste hypoteser ikke holder mål, trikses det med både matematikk og begreper for å få produktet godkjent og likevel ut på markedet. Farepotensialet med diagnoser overdrives og skadevirkningene av medikamentene underrapporteres. Når forskningen kontrolleres av økonomiske markedskrefter, gagner ikke forskningen folkehelsa men de multinasjonale forretningsimperienes profitt. Vi vil si at overforbruket av legemidler i Vesten har skapt en folkehelsekatastrofe.

Generelt overforbruk av medikamenter er den tredje største dødsårsaken i vesten  

Vi savner en omfattende politisk debatt om tryggheten av visse medikamenter. Det tas sjelden opp at medikamentell behandling av psykisk lidelse i det lange løp ofte er en dårlig medisinsk strategi for majoriteten, både i akuttbehandling og for dem med langvarige psykiske plager. Medikamentell behandling er oftest symptomfokusert og tar oppmerksomheten bort fra muligheten for å sette inn årsaksrettede tiltak som i det lange løp er best for pasienten og samfunnet som helhet.

At det over tid ofte er ugunstig å blokkere ulike symptomer eller kroppsprosesser med medikamenter, bør ikke komme som en overraskelse. For oss er det overraskende at mediene ikke slår stort opp at medikamenter i vestlige land faktisk anses å være tredje største dødsårsak – etter hjerte- og karsykdom og kreft! Dette er dokumentert av den anerkjente medisinprofessor Peter C. Gøtzsche.

Forskning må være uavhengige, i naturlig miljø

Det må ikke være slik at det blir mer lønnsomt for forskerne å finne et på forhånd gitt produkt som skal løse helseutfordringen enn hvilket som helst annet ikke-kommersielt tiltak. Det ville være store samfunnsøkonomiske besparelser dersom produkter fra uavhengig forskning ble satt på anbud og industrien påtok seg oppgaven å produsere produktet etter ferdig oppskrift. Distribusjonen må gjøres av helsevesenet selv uten at en aktør har provisjon på mengden av salg. En slik ordning ville føre til at den mest helsebringende behandling ble valgt og risikoen ble fjernet for at industriens profittjag overøser samfunnet med falsk vitenskap og farlig salgspropaganda.

Studier av menneskelig atferd i unaturlig kontekst byr på potensielt store svakhet med funnenes validitet og reliabilitet. Ta som eksempel psykiatrisk pasient i såkalt «skjermet miljø» med begrenset bevegelsesfrihet. Funn kan ha svak overføringsverdi til livet utenfor institusjonen. En enkel metafor er en sommerfugl stengt inne i et norgesglass. Det er ikke observasjon av sommerfuglens naturlige adferd, men en stresset sommerfugl med svært avvikende adferd sammenlignet med en sommerfugl i frihet i sitt naturlige miljø. Likevel gjøres dette uten at man forstår at adferdsforstyrrelsene i hovedsak er årsak av stress på grunn av frihetsfrarøveøsen. Vi ser med skrekk og gru de samme svakheter i genetisk og nevrobiologisk forskning når medisinerte pasienter skal bidra til å oppklare «gåten schizofreni». Kognitive og emosjonelle prosesser er forstyrret i en medisinert kropp. Forskere har videre vist manglende innsikt i å forstå forskjellen på bivirkninger av antipsykotika og de naturlige symptomene.

Hva kan forebygges?

Vi vet at forebygging ved hjelp av bevisstgjøring i forhold til hvordan styrke selvbildet og annerkjennelse av menneskelig variasjon kan redde mange fra å havne i et mentalt uføre. Vi må vekk fra kravet om konformitet og målet om at vi skal følge standardkurven i vekst, kognitiv og emosjonell utvikling fra vi ser dagens lys. Fra naturens side er mye mot normalt og forskjellighet gjør at vi kan utfylle hverandres styrker og svakheter. Forskjellighet må omfavnes, ikke stigmatiseres og bidra til opplevelsen av utenforskap. Mennesker med forskjellige egenskaper og talent må aldri behandles likt, men likeverdig. Dette gjelder på alle arenaer i samfunnet, på skolen, arbeidsplassen – også i helsetjenestene. Vi trenger å bli forstått som individ og at den enkeltes ressurser og talenter blir sett, gitt oppmerksomhet og annerkjennelse på likeverdig basis.

Vi må fremme undring og fri tenkning, vår mest menneskelige evne. De av oss som har gjort et dypdykk i flere faglige fundament, ser imidlertid at mye er fundert på dogmer og vedtatte halvsannheter. Det svært viktig med debatt uten at kritiske røster blir møtt med nedlatende karakteristikk. Ærlig virksomhet står urokkelig på solid fundament og trenger ikke beskyttelse fra såkalte faktasjekkere. Usaklig og ubegrunnet kritikk av helsetiltak trenger derfor ikke sensur. Usannheter vil dø hen med saklig og godt dokumenterte motargumenter. Det vi derimot skal bekymre oss for, er når myndigheter og svært pengesterke krefter sensurerer borgernes kritikk. For vår helse og personlige utvikling er det essensielt å få ytre egne meninger, også når disse er uriktige eller på tvers av vedtatte sannheter. Vi trenger gode, logiske og godt dokumenterte tilbakemeldinger. Om man skal sitte inne med ytringer i redsel for utstøtelse, rammes den personlige frihet og den mentale helse. Det er derfor med stor bekymring vi ser hvordan både sosiale medier, store mediehus og myndigheter har bidratt i feil retning med økt stigmatisering, konformitet og utskamming av mennesker som ikke følger den politisk korrekte mening. Det offentlige debattklima og sensurering av mennesker, bøker og film på bakgrunn av feil ord eller bildebruk og prosesser med utstøting av annerledes tenkende bidrar til økt redsel for å trå feil. Ytringsfrihet under press sammen med skremmende forsøk på kontroll av individets frihet de siste par år er en trussel mot folkehelsa og rokker særlig opplevelsen av trygghet for mennesker som allerede sliter med dårlig psykisk helse. 

Konklusjon

Det vil være av stor folkehelsemessig betydning om Storting og regjering tar fatt på utfordringen fra WHO, avvikler den biomedisinske tvangspsykiatrien og erstatte den med en personsentrert, rettighetsbasert, vitenskapelig fundamentert og human psykiatri. Den biomedisinske psykiatrien har dessverre vært en folkehelsemessig katastrofe i alle land der den har dominert. Mennesker i krise trenger trygghet og ro. Ved å tilby psykoserammede et terapeutisk virksomt behandlingstilbud, vil vi kunne unngå alle de systematiske lovbrudd, menneskerettighetsbrudd, krenkelser og traumatisering som har blitt praktisert langt på overtid. Dette igjen være viktig bidrag til tillit, bedre akuttbehandling og raskere tilfriskning ved neste korsvei.

Hvite Ørn ønsker i likhet med andre brukerorganisasjoner å bistå lovgiver og myndigheter med arbeidet mot målet som er skissert i WHOs veileder. Av hensyn til alle de mennesker som hver dag befinner seg i alvorlige livskriser, haster det å komme i gang med arbeidet. Det finnes effektive og humane behandlingsalternativer som gir langt bedre resultater enn forsøk på symptomlindring gjennom inntak av antipsykotika. Vi finner oss ikke lenger i at psykiaternes profesjonsinteresser og legemiddelindustriens profittjag rammer våre medlemmers helse. Vi mener denne folkehelsemeldingen må ha ambisjoner om å få slutt på disse alvorlig helseskadelige forhold vi har gjort rede for – nå og for all fremtid.