Hvite Ørn har vært aktive i arbeidet med å redusere tvangsbruken i psykisk helsevern siden «Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester (NP2010)» ble sendt fra Helse- og Omsorgsdepartementet til helseforetakene i 2010 (1). Her ble det stilt krav til psykisk helsevern om å redusere tvangsbruken. Dessverre ble ikke planen fulgt opp i noen markant grad, og derfor startet brukerorganisasjonene fellesaksjonen for medikamentfrie tilbud i 2011. Vi oppnådde i 2015 gjennomslag hos helseminister Bent Høie, og flere medikamentfrie tilbud ble etablert i landet. Vi ble da vitne til utstrakt motarbeidelse fra sentrale psykiatere og opplevde usaklige medieutspill og hersketeknikker, noe vi ikke trodde var verdig for det norske demokratiet. Dette åpenbarte hvor vanskelig det har vært å realisere NP2010 tidligere.
Vi ble møtt av våre meningsmotstandere som beskyldte oss for å drive med ideologi og ikke vitenskap. Dette var en projeksjon, for psykiatrifaget har alltid vært styrt av ideologi, og ikke av den solide kunnskapen som kreves for å kvalitetssikre praksis. Modellen for kunnskapsbasert praksis har tre fundament: forskning, erfaring og brukerkunnskap. Disse tre skal være likeverdige for å understøtte en kunnskapsbasert praksis. Når det gjelder medisinering og tvangsbehandling, opplever vi at våre stemmer og krav om en kunnskapsbasert tilnærming ikke har blitt hørt eller gjennomført på en tilfredsstillende måte.
Det å lempe på beviskravet, slik det foreslås i de nye lovendringene, er å gå i en svært farlig retning og er ikke fundamentert i brukernes erfaringer eller interesser. Å tillate mer tvang vil hemme faglig utvikling i riktig retning. Norge bruker mest tvang og har de dårligste behandlingsresultatene i verden, noe som fremgår av statistikker over overdødelighet og antall uføre grunnet psykiske helseproblemer.
Den forskningen på antipsykotika som både Paulsruds utvalg (NOU 2011:13) og Østenstadsutvalget (NOU 2019:9) refererer til, er ikke ideologi slik Legeforeningen hevder, men den mest pålitelige forskningen. Den viser det samme som våre medlemmer og mange andre pasienter har fortalt, nemlig at antipsykotisk medikasjon kun har begrenset nytte for mellom én og to av ti pasienter. Dette gjelder frivillig medisinering og symptomdempende behandling som ikke helbreder. Det er svært god grunn til å anta at tvangsmedisinering gir enda dårligere utfall enn hos de som tar nevroleptika frivillig.
Vi må være fullstendig klar over at det finnes både god og dårlig forskning. Derfor ble modellen for kunnskapsbasert praksis skapt. Forskningen som skal legges til grunn må stemme overens med erfarte opplevelser. Gjør den ikke det, må vi forkaste den og i stedet legge forskning som stemmer med pasienterfaringene til grunn for behandlingspraksis. Vi i Hvite Ørn opplever at leger og psykiatere dessverre favoriserer dårlig forskning som gagner legemiddelindustriens profittjag, og ikke den forskningen som er i overensstemmelse med pasientenes erfarte virkelighet.
Legeforeningen og Norsk psykiatrisk forening fremstiller problemene i feltet på en helt feil måte, ved å skyve skylden over på det de beskriver som håpløse og vanskelige pasienter. Dette er selvfølgelig bare en overfladisk fremstilling, men i virkeligheten er det behandlingen og måten mennesker blir møtt på som er det grunnleggende problemet. Mange har klaget på skader og bivirkninger, men blir møtt feilaktig med at det ikke er behandlingen som er årsaken og en påstand om at det er sykdommen som ligger til grunn. Dette setter pasientene i en fortvilet og uholdbar situasjon.
Det som nå er viktig for pasientene, er at SP2010 tas opp igjen, og at dette ikke bare blir et dokument som sirkuleres rundt om i byråkratiet uten å bli implementert i praksis på avdelingene. Slike strategier må følges opp både i utdanningen av fagfolk og i hverdagen på alle avdelinger i landet.
Det er bare en liten del av pasientene som er farlige, og mange ufarlige pasienter blir dessverre aggressive på grunn av den umenneskelige måten de blir behandlet på i psykisk helsevern. De farlige pasientene som har vært i fokus i mediene de siste årene, har vært til behandling, og det er neppe mangel på tvangslovhjemmel i det eksisterende lovverket som har ført til at de har begått kriminelle handlinger og drap. Problemet er at de ikke har fått den hjelpen som faktisk hjelper. Mange av de som blir tvangsinnlagt i dag, ville ha søkt hjelp helt frivillig hvis de visste at de ville fått tilbud om ekte hjelp på deres egne premisser.
En lovendring og andre endringer i det psykiske helsefeltet må være fundamentert i modellen for kunnskapsbasert praksis og ikke i utvalg med håndplukkede medlemmer som et bestillingsverk basert på ideologi, unyanserte fremstillinger fra mediene, og dårlig forskning finansiert av virksomheter med sterke særinteresser. Vi ber derfor om at dette lovforslaget blir forkastet, og at det kommer et nytt forslag som pasienter og brukerorganisasjonene kan gå god for på forhånd. Det siste som må skje nå, er at det blir lettere for fagfeltet å bruke tvang, noe som ikke vil føre til bedre helsehjelp, men tvert imot, mer skade.
Med vennlig hilsen Hvite Ørn Norge
Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, Styreleder
Frist for høringssvar var 22. januar, forventet ferdig behandlet 18. mars 2025.
Skribent: Anthonie Opsahl Schnell
Hvite Ørn er en medlemsorganisasjon for alle mennesker som er opptatte av psykisk helse og for folk med brukererfaring fra psykiske helsetjenester.
Betjent mandager kl. 17:00 – 21:00
(med forbehold om endring av tidspunkt)
© 2008-2024 Hvite Ørn Norge. Design og drift: Orgservice
Trygg betaling med
Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre brukeropplevelsen på nettstedet vårt og for personlig tilpasning av annonser. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler. Avvis alle cookies
