Birgit inviterer Jan-Magne

-Hvis jeg virkelig skal forstå psykose, må jeg snakke med noen som har erfart det, og det har Jan-Magne.

Birgit Valla er psykologspesialist, forfatter og sjefsredaktør for Mad in Norway. Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen er gründer og leder av bruker- og interesseorganisasjonen Hvite Ørn.

Det rant over

På Amaliedagens åpningsdag tar Jan-Magne oss med tilbake til 1993 og ingeniørstudier etter 10 år som tømrer. Etter to års studier holdt han på med en oppfinnelse da «det rant over.» Han ble «grandios» med tanke på sin oppfinnelse som skulle frelse verden. Han forteller at det i starten var en god følelse, han opplevde en spirituell og gudommelig sinnstilstand. Så innså han at mange ikke ønsker den samme revolusjonen og fikk forfølgelsesvanvidd. Riktignok var det noe realitet i frykten fordi han utfordret sterke krefter etter at han søkte patent.

-Påsken 1994 havnet jeg i psykiatrien. Jeg følte meg forfulgt og visste ikke hvor jeg skulle søke hjelp. Jeg var redd. Jeg så ingen utvei og slo armen gjennom et vindu. Konsekvensen av slaget var at jeg skar meg dypt i armen. Det var ikke med vilje, men kanskje underbevisst et rop om hjelp. Jeg gikk ut i gaten med blødende arm og sa «ring til Nrk, ring til Nrk!» Så kom ikke Nrk, men politiet og senere ambulanse…

Jan-Magne humrer og historien vekker latter i Skramsalen. Det er ofte mye galgenhumor i psykosehistoriene. Men latteren stilner raskt.

-Jeg var paranoid og på sykehuset ble jeg satt på Haldol og slått rett i gulvet. Jeg fikk problemer med å snakke. Da jeg klagde på medisinen fikk jeg beskjed om at jeg kunne få piller mot bivirkninger.

Jan-Magne forteller at behandlerne ikke viste noen interesse for hans historie. Hans opplevelse er nok ganske typisk, for Birgit forteller at hun under psykologistudiene (1999-2005) lærte at psykose måtte slås ned så fort som mulig fordi den kunne skade hjernen.

Psykoser, tvangsinnleggelser og dissimulering

-I løpet av en ti års periode ble jeg lagt inn seks ganger. I løpet av fem år fikk jeg fire forskjellige medisiner som jeg alle sluttet med på grunn av uutholdelige bivirkninger. Jeg hadde perioder uten medisiner da livsenergien kom tilbake, problemet var at symptomene kom tilbake etter en stund uten medisiner. Jeg ble tvangsmedisinert flere ganger og lagt i belter for å bli medisinert, til tross for at jeg ved en innleggelse erfarte at psykosen var i ferd med å brenne ut.

Den siste gangen han ble medisinert var 1998. Under de siste to innleggelser gjemte han bort medisinene og «dissimulerte» — han spilte symptomfri og de mente da at han hadde god effekt av medisinene han lurte unna.

Imidlertid var han absolutt ikke uten symptomer og hadde en intuitiv idé om at psykosen kunne være forløsende i forhold til en psykisk smertelig klump han bar, at prosessen kunne være helende hvis han fikk gjennomleve psykosen.

-Jeg gjennomlevde åtte psykose på egenhånd, uten medisiner. Sist psykose var i 2004.

Sjeleangst verre enn pilleangst

Jan-Magne søkte kunnskap hos andre og gikk inn i det sjamanistiske eller spirituelle. Han mener den «sjeleangsten» vi opplever i psykiatrien i dag er mye verre enn pilleangsten. Den sjelelige dimensjonen ved å være menneske blir sykeliggjort. Når en bruker makt mot mennesker som har en annen oppfatning, er det ikke greit. Han mener det er et paradoks at idéer medisineres. Konsekvensen er at pasienter slutter å snakke om dem.

Jan-Magne forteller at mange er redde for konsekvenser om de spør om hjelp og får angst for være åpne om sine stemmer på grunn av dette.

-Stemmer forsvinner ofte ikke. Jeg gikk på antipsykotika et helt år, etter ett helt år på medisiner (tredje gange jeg ble medisinert), fikk jeg også stemmer. Stemmene kunne utfordre meg mer enn alle andre fordi de visste alt om meg. Stemmene ble en forlengelse av nedsettende tanker om meg selv.

Den sterkeste virkningen med antipsykotika, var at den tok vekk energien.

-Jeg ble sliten, sliten av å opponere. «Jeg får bare gi meg.»  Medisinen tok kraften fra meg så jeg ikke orket å kjempe mer og stå opp for meg selv.

Det som imidlertid kunne bidra til å stilne stemmene, var å bli ivaretatt og få ro og gode samtaler.

Jeg brukte metoder fra idrettspsykologen Willi Railos bok

-Hvordan fikk du jobbet deg ut av problemene?

-Jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg, jeg jobbet meg frisk på egenhånd. Jeg måtte gå innover, ha motet og tilliten til å møte opplevelser i psykosen.

Jan-Magne forteller at han klarte å holde de rare tingene for seg selv. Han begynte å trene fysisk for å klare å stå i og tåle smerte og tenke konstruktivt. Han hadde trent idrett og anvendte metoder fra idrettspsykologi og Willi Railo (professor i prestasjonspsykologi).

-Det står jo mye om prestasjonsangst, hvorfor ikke anvende dette på hverdagsangst? Jeg begynte å bruke idrettspsykologi i hverdagspsykologi. Det som gikk an å gjøre noe med, gjorde jeg noe med. Jeg holdt meg helt unna alkohol, la om kosthold og gjenopptok trening. Og jeg erfarte at det virket! Så jeg sa til meg selv: hvorfor i helsike bruker vi ikke dette i psykiatrien!?

Vi trenger akuttmottak for livskrise

Birgit ønsker å vite hva som er det viktigste å få endret i dagens psykiatri.

-Vi trenger en plass der mennesker har tillit til behandlerne, et sted der pasienter kjenner at de ansatte vil deg vel. Mange av dem som i dag blir lagt inn på tvang, ville ha lagt seg inn frivillig om de hadde tillit. Vi trenger akuttmottak for livskrise.

-Der det rare tåles?

-Ja, der andre opplevelser eller oppfattelser av virkeligheten respekteres.

Birgit kommenterer at veiledere og retningslinjer er dypt forankret i sykdomsmodellen. Mange er fortvilet over å være styrt av psykiatrisk tankegang.

-Jeg fatter ikke hvorfor vi bare må ha medisiner, eller ikke medisiner. Hvorfor skal det være som om en restaurant som serverer lapskaus overalt! Vi må gi mennesker mulighet til å velge!

Helt på tampen av samtalen uttrykker Jan- Magne for første gang harme:

-Det er ikke sant det hysteriet med at mennesker får hjernen ødelagt med psykoser, det er rett og slett farlig desinformasjon!

Sjekk program for Amaliedagene 21.8 og 21.8 her

Samtalen i sin helhet blir publisert 25. agugust i Mad in Norways egen podekast «Birgit inviterer».