Inger-Mari Eidsvik (61) fra Ålesund har saksøkt staten for ulovlig tvangsmedisinering og brudd på menneskerettighetene. 21. januar i år ble det kjent at Eidsvik tapte søksmålet.
Den som har fulgt saken, vet den allerede har vært gjennom flere rettsrunder. Tingretten og lagmannsrett nektet henne å fremme saken, men høyesterett snudde våren 2024. I dommen slo Høyesterett imidlertid fast at hun ikke har krav på erstatning. Hendelsene som søksmålet nå omfatter begrenser seg videre til årene 2014-2016. Perioden 1988-2014 ble ansett foreldet. Du kan lese mer om forrige runde i Høyesterett her.
Dommen fra Oslo tingrett frifinner staten v/Helse- og omsorgsdepartementet. Du kan lese Nrk sin omtale av saken her. Tingretten mener behandlingen Eidsvik fikk var innenfor lov om psykisk helsevern. Det var derfor ikke brudd på menneskerettighetene eller FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Eidsvik bestemte seg raskt for å anke søksmålet. I tidligere intervju uttalte hun at hennes kamp er for de som er unge i dag og for menneskeverd for alle.
18. februar leverte Mads Andenæs og Stine Moen fra Føniks Advokater anken til Borgating lagmannsrett. Dommen ankes i sin helhet. Det ankes over feil i rettsanvendelsen og feil i bedømmelsen av faktiske forhold.
Vi venter i spenning på fortsettelsen. Heia modige Eidsvik og hennes uvurderlig støttespillere!
Nedenfor er utdrag fra den 15 sider lange anken. Av hensyn til leservennlighet er utdrag verken ordrett eller fullstendig gjengitt og engelske sitater er oversatt.
Rettskildebildet knyttet til CRPD er klart og entydig. Det er ikke tvil om at CRPD forbyr psykiatrisk tvangsbehandling. I en nylig uttalelse fra CRPD-komiteen, kunne dette ikke vært understreket tydeligere. Komiteen sendte et åpent brev til Europarådets generalsekretær hvor de skriver og også vedtar følgende januar 2025:
«Komiteen minner alle medlemslandene i Europarådet om, også de som er parter i konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, at konvensjonen som er ratifisert av 192 stater er en internasjonal rettslig bindende traktat. Den forbyr bruken av tvang ved levering av psykiske helsetjenester. Tjenestene bør være tilgjengelig i samfunnet og ikke i institusjonaliserte omgivelser og skal gis etter fritt og informert samtykke fra personer med funksjonshemninger selv og ikke gjennom tredjeparter.»
CRPD-komiteens tilnærming støttes opp av et bredt internasjonalt rettskildebilde. Tingretten tilsidesetter fullstendig konvensjonens autoritative tolkningsorgan og deres entydige og klare praksis. Det utgjør feil i rettsanvendelsen å tilsidesette sentrale rettskilder.
Fritt og informert samtykke er helt grunnleggende for forståelsen av integritetsvernet (herunder forbudet mot psykiatriske tvangsinngrep) i EMK art. 8 og vernet mot nedverdigende og umenneskelig behandling og tortur i EMK art. 3, noe tingretten ser ut til å miste helt ut av syne.
Norge har fått gjentatt kritikk for sin diskriminerende og menneskerettighetsstridige lovgivning og praksis på det psykisk helsefeltet. Tingretten har ikke på noen måte vist til de mange reaksjonene på psykiatrisk tvangsbruk fra europeiske og internasjonale menneskerettsorganer med ansvar for tilsyn med norsk nasjonal lov og myndighetsutøvelse.
FN-organene har uttrykt gjentatt bekymring for «frihetsberøvelse på psykiatriske sykehus og nektelse av rettslig handleevne knyttet til samtykke til behandling sannsynligvis vil påføre individet alvorlig psykisk smerte og lidelse.»
Retten synes å oppfatte at den her står overfor det frie forvaltningsskjønn og begrenser sin prøving deretter. Internasjonale rettskildebilde tilsier imildertid en full prøving av spørsmålet for å gi Eidsvik tilgang til en effektiv nasjonal prøving av hennes påstander om krenkelser, jf. EMK art. 13 og SP art. 2 nr. 3. Art. 13 skal blant annet garantere at personer utsatt for krenkelser skal ha en effektiv mulighet til å få saken prøvd innen sitt eget rettssystem. Man skal ikke være nødt til å klage til internasjonale organer for å få adressert spørsmålet som kunne ha blitt løst nasjonalt.
Statens skjønnsmargin er vesentlig innskrenket når det gjelder begrensning av grunnleggende rettigheter for noen som tilhører en særlig sårbar gruppe i samfunnet som tidligere har vært utsatt for betydelig diskriminering, for eksempel personer med psykososiale funksjonsnedsettelser. EMDs (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen) aktive bruk av CRPD som tolkningsmoment for å klarlegge konvensjonsrettighetene for personer med psykososiale funksjonsnedsettelser, har også ført til en intensivert prøvingsintensitet og tilsvarende reduksjonen av statenes skjønnsmargin.
Eidsvik mener tingrettens bedømmelse av de faktiske forhold er feil, da det utelukkende er lagt vekt på journalnotat. Journalen er ikke et nøytralt dokument, men skrevet av sykehuset og speiler sykehusets perspektiv. Retten har altså ikke vektlagt hennes forklaring om tvangsmedisineringen og den brutale måte den ble gjennomført på, ei heller at skjermingen ved flere anledninger ble gjennomført som isolasjon.
Det hviler ikke på Eidsvik å dokumentere brudd begått mens hun var i statens varetekt. I praksis ville det av mange grunner være umulig for en pasient å dokumentere overgrep. For eksempel stiller ikke psykisk helsevernloven krav til dokumentasjon ved skjerming for kortere tidsrom enn 24 timer. Her er det staten som har bevisbyrden, dette er også en side ved EMDs lovkrav og krav til tilgjengelige rettsikkerhetsmekanismer.
Eidsvik hevder retten har vurdert feil bevisene som ble lagt fram i saken om forskning på behandlings- og skadeeffekt av nevroleptika og tvang. Retten konkludert upresist med «gode holdepunkter for reduksjon i psykosesymptomer.» Bakgrunnen for rettens vage konklusjonen er ikke den forskningsbasert kunnskapen om medikamentenes effekt som ble presentert under rettsaken. Konklusjonen er hentet fra «Nasjonale faglige retningslinjer for utgreiing og behandling av bipolare lidingar» og «Nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser.»
Å bruke anbefalingene i disse retningslinjene til å begrunne at lovens vilkår om effekt ved tvangsbehandling er oppfylt, er en feilslutning. Når man i retningslinjene omtaler det å «tilby» antipsykotika, er dette noe annet enn å tvangsmedisinere med antipsykotika.
Paulsrud-utvalget i NOU 2011:9 og Østenstad-utvalget i NOU 2019:14 hadde som eksplisitt mandat å vurdere de faglige sidene ved regelverk og praksis, særskilt vilkårene for iverksetting av behandling under tvang (herunder tvangsmedisinering) og bruk av tvangsmidler. I utvalgene er det foretatt en grundig gjennomgang av forskningen på feltet.
Retten synes derimot å vektlegge en rapport fra ekspertutvalget for samtykkekompetanse fra 2023 som har en kort og overfladisk vurdering. Verken i sitt mandat eller arbeid hadde dette utvalget fokus på tvangsmedisinering og dens effekt.
Eidsvik understreker at hun ikke har mulighet for å anlegge sakene etter tvistelovens kap. 36 da kravene ikke dreier seg om utskrivelse, men behandling og tvangsmiddelbruk. Kontrollmekanismene ved skjerming, isolasjon og tvangsmedisinering er i realiteten ikke-fungerende.
Vedtak om skjerming og isolasjon kan klages til kontrollkommisjonen jf. henholdsvis phvl. § 4-3 3. ledd og § 4-8 5. ledd. Det gis ikke fri rettshjelp til juridisk bistand. Pasientene har ikke rett til å uttale seg før avgjørelsen fattes, da saksbehandlingsreglene i § 6-4 ikke gjelder for disse sakene. Avgjørelsene kan ikke bringes videre inn for domstolen etter tvistelovens kap. 36.
Oppsummeringen i Helsedirektoratets rapport (IS-2803) «Kontroll av tvangsbruk» (2017) er talende: «Det er få klager på tvang under gjennomføring av psykisk helsevern sett i forhold til antall vedtak og antall pasienter dette gjelder. Klagene på tvangstiltak blir i all hovedsak ikke tatt til følge av kontrollkommisjonene.»
1)Tvangsmedisineringene var rettstridige og krenket hennes rettigheter etter EMK art. 3 og SP art. 7.
2) Tvangsmedisineringene var rettstridige og krenket hennes rettigheter etter EMK art. 8 og SP art. 17.
3) Bruken av skjerming var rettstridig og krenket hennes rettigheter etter EMK art. 3 og SP art. 7.
4) Bruken av skjerming var rettstridig og krenket hennes rettigheter etter EMK art. 8 og SP art. 17.
5) Bruken av isolasjon og de facto isolasjon var rettstridig og krenket hennes rettigheter etter EMK art. 3 og SP art. 7.
6) Bruken av isolasjon og de facto isolasjon var rettstridig og krenket hennes rettigheter etter EMK art. 8 og SP art. 17.
7) Inger-Mari Eidsvik tilkjennes sakens omkostninger.
Skribent: Anthonie Opsahl Schnell
Hvite Ørn er en medlemsorganisasjon for alle mennesker som er opptatte av psykisk helse og for folk med brukererfaring fra psykiske helsetjenester.
Betjent mandager kl. 17:00 – 21:00
(med forbehold om endring av tidspunkt)
© 2008-2024 Hvite Ørn Norge. Design og drift: Orgservice
Trygg betaling med
Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre brukeropplevelsen på nettstedet vårt og for personlig tilpasning av annonser. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler. Avvis alle cookies
