Jeg vil fortelle hva psykiatrien holder på med

Elisabeth Andersens bilder er sprudlende og fargesterke, selv bobler hun over av smittende energi og livsglede.

-Jeg må fortelle deg om lavterskeltilbudet Verket i Larvik, det ble min redning. De møtte meg med en sånn inspirasjon, jeg var jo vant til det psykiatriske miljø. De møtte meg med glede og farger.

I 2008 hadde hun sin første store utstilling på Verket og det kom 100 personer. Hun hadde snekret to vegger og derfra viste hun egne traumene som flashback gjennom øyne og hender fra veggene. Hun var i platestudio og spilte inn stemmene hun hadde i hodet, da hun gikk på medisiner. Folk kunne sette seg og høre lydopptaket og føle på hvordan hun hadde det i hverdagen. Det kom så mange og det var helt fantastisk.

– I dag er det veldig tungt å tenke på at det var medisinene som gjorde at jeg hørte stemmer. For de forsvant over natta da jeg slutta med medisiner. Etter én måned var jeg symptomfri, da forsvant alt sammen.

Det startet med et rop om hjelp

Elisabeth er ikke til å stoppe når hun snakker om bakgrunnen for alt mørke i kunsten. Det er en nesten ufattelig historie om lidelse, svik og tap som strekker seg over 23 år, helt tilbake til 1998. Det hele startet med et rop om hjelp hos fastlegen og en frivillig innleggelse på psykiatrisk avdeling.

-Jeg gikk i veggen etter en skilsmisse, jeg kunne vært ute etter én måned eller tre uker om de bare hadde behandla meg ordentlig.

Før innleggelsen hadde hun verken rusa seg, røyka og vært idrettsjente. Hun var utdannet møbelsnekker og hadde jobbet som snekker i 3 år, fått to barn og drev familiebarnehage. Det gikk ikke mer enn én måned før de fortalte henne at hun kom til å være syk resten av livet.

-Å fortelle en ressurssterk mamma at du skal bli sjuk resten av livet, da faller livet ditt sammen. Jeg kom aldri hjem. Jeg var fire år sengeliggende, de dopa meg helt ned. Jeg har ikke vært under tvang noen gang. Tungt medisinert kom flashbacks fra jeg var tolv.

Hardt skadet av psykiatriske legemidler

De startet med Sobril (benzodiazepin), Largactil (nevroleptika) og Nozinan (nevroleptika, brukes også som beroligende eller sovemedisin). Hun ble satt på den ene nevroleptika etter den andre, for ingen fungerte og hun fikk masse bivirkninger. På ett tidspunkt stod hun på 1200 mg Seroquel (nevroleptika. Vi tilføyer at anbefalt maksimal dosering er 800 mg. Elisabeth har langsom omsetning av legemidler i blodet, noe som tilsier lavere dosering). Alt er dokumentert i journal. Hun trodde de hjalp henne, men de dopa henne ned. Det står i journal at de prøvde å vekke henne, men de klarte ikke. De spurte til og med om hun rusa seg. Årene som pasient tok hennes og familiens liv, det gikk utover alle. Psykologen som tok imot henne ved Vestfold DPS i 2007 sa medisinlisten er det verste han har sett noen gang.

Hun forteller at hun sikkert ble oppfattet som litt teit, for hun fikk fullstendig kognitiv svikt på alle medisiner. Dette forandret seg også raskt da hun kutta ut medisinene.

-Jeg har så mange vitner, men jeg har jo ikke råd til noen rettsak. Jeg lurer på hvor mange liv psykiatrien har ødelagt. Sønnen min sier «mamma, du var borte da jeg var åtte år, siden har jeg ikke sett deg noe annet enn sjuk jeg mamma. Han skjønner ingen ting, han er nå 32.

Elisabeth klarte ikke å lese og skrive på medisiner på grunn av uro, de sa hennes uro skyltes sykdomsforverring. I 2008 forsøkte de med litium og det stod hun på seks år uten å måle nivået, de siste seks år var hun tiltagende plaget av bivirkninger. De ville ikke trappe ned eller seponerte litium fordi hun var «innenfor terapeutisk nivå». Hun blir akuttinnlag med litiumforgiftnig og nyresvikt i 2020. Hun ble ikke fortalt att dette handlet om varig nyreskade og DPS skrev heller ingen epikrise. Hun blir altså skrevet ut av systemet uten beskjed om nyreskade fase tre (alvorlig høyt blodtrykk).

Medikamentfritt behandlingstilbud i Tromsø ble redningen

Elisabeth leser at mennesker med alvorlig psykisk sykdom dør mye tidligere enn andre og bestemmer seg for å be om nedtrapping i 2019, det får hun avslag på. Hun bestemmer seg for å gjøre det på egenhånd i 2021, hennes psykiater ved DPS forventer uansett at hun starter opp med medisiner igjen ved et eventuelt tilbakefall. Det kan hun ikke risikere. Hun autoseponerer og én måned senere er hun symptomfri.

Det viste seg imidlertid hardt å stå alene med abstinenssymptomer. Ved en tilfeldighet leser hun om medisinfritt behandlingstilbud i Tromsø. Endelig flaks, for hennes faste psykiater ville aldri ha henvist henne dit, men han er ikke på jobb! Vikaren henviser og blir uvitende den reddende engel. Elisabeth takker medisinfritt behandlingstilbud i Tromsø for uvurderlig hjelp, de ga mye informasjon og støtte. Med styrket selvtillit klarte hun å holde ut den tøffe perioden etter seponering.

I 2022 gjennomgår hun for første gang en omfattende utredning ved DPS, den viser ingen symptomer på psykisk lidelse og den polikliniske oppfølgingen blir avsluttet. Nå har hun vært helt medisinfri i snart 4 år.

Folk forstår ikke at jeg har vært utsatt for tortur

-Nå maler jeg meg sjøl liggende, jeg holder rundt to teppehauger i håp om kjenne følelsen av å ha barna hos meg. Det er terapi.

Elisabeth sier hun ikke kan snakke om det hun har vært utsatt for overalt. Folk forstår ikke alvoret, de forstår ikke at hun har vært utsatt for tortur fra 2016 til 2020. Hun har pugget egen journal på 3000 sider og sier hun allerede var hardt skadet, men ingen lege grep inn.

Bilder fra mitt liv

–Jeg har ikke valgt å malt denne type bilder, det kommer fra mitt liv, ektefølte bilder. Samtidig vil jeg fortelle hva psykiatrien holder på med, det er viktig for meg.

I perioden 2008-2012 holdt hun ytterligere seks separatutstilliger, fire på Verket i Larvik, én i Stavern og én i Lørenskog. Tema i mye av hennes kunst står i kontrast til det livsbejaende uttrykk. Elisabeth sier det er Munchs verden hun maler, men hun blir i godt humør av det. 2. september i år ble Elisabeth valgt til ukas kunstner med bildet «Falske håp» hos Mad in America. Til Mad in Norway uttalte hun at det handler om løgnen vi blir servert om effekten av medisiner. Og hjernesykdommen hun aldri hadde.

Hun forteller det ikke skal mye til for at hun inspireres til å jobbe kreativt. Det kan for eksempel være et facebookinnlegg, naturen eller blide mennesker. Hun beskriver seg som veldig glad og hun kjenner kjærlighet fort.

-Jeg priser livet og jeg fatter ikke at de klarte å stagge dette hos meg altså.

Hun vil overlate til publikum hva de ser i bildene, for henne forandrer historiene seg hele tiden. Ett bilde kan ha mange forklaringer, som «Falske håp», et selvportrett fra første innleggelse.

– Jeg så ingenting, jeg hørte ingenting. De rosemalte alt og fortalte at det ville bli bedre. De forklarte ingenting. Så ga de meg medisiner som jeg var tvunget til å svelge.

Jeg har malt en mann som døde, av det samme jeg er skada av

Så lenge Norsk psykiatrisk forening sitter med eierskap på hva som er riktig og galt, tror Elisabeth verken solid kunnskapsgrunnlag eller rasjonelle argumenter når frem. Imidlertid tror hun at hennes opplevelser i bildeform kan bevege. Ei venninne har oppfordret henne til å male bilder, bevise hva som skjer inne på psykiatrisk avdeling.

Nå planlegger hun en utstilling, et sted hun vet det kommer folk. Hun har ikke lyst til å «bruke opp» utstillingen til «hva som helst». Hun vil nå ut til folk forskjellige steder av landet, vise hva som skjer. Hvis hun skal klare å gjennomføre et større prosjekt, må hun imidlertid samarbeide med noen. Hun trenger hjelp. Hennes diabetes er under kontroll etter strengt kosthold siden 2020, men hun har alvorlig høyt blodtrykk som resultat av nyreskade. Stress er rett og slett farlig.

-Jeg har malt en mann som døde, av det samme jeg er skada av. Søstera hans ba meg male han. Jeg har det bildet hjemme og jeg skal spørre om jeg kan bruke det på utstillingen. Han døde av litiumforgiftning. Og jeg tenkte at han og jeg skal stille ut sammen. Han døde av det, jeg overlevde men er hardt skada. Det kan virke tror jeg.

Skribent: Anthonie Opsahl Schnell