Min kamp er for dei som er unge i dag

Inger-Mari Eidsvik (60) vokste opp i det hun karakteriserer som et godt og trygt hjem på Hareid, ei øy utenfor Ålesund. Hun er utdannet barnevernspedagog og traumeterapeut, er veltalende og jobber i dag innen psykisk helse og rus i spesialisthelsetjenesta.

For alle dem som verken er kjent med saken din eller juridiske begrep, hvordan vil du med få ord oppsummere hva du står midt oppi?

ICJ-Norge (Den internasjonale juristkommisjon) ville prøve om tvangsbehandling i lukka psykisk helsevern er brot på menneskerettane. Dei oppretta eit pro bono prosjekt (frivillig og ulønna arbeid) der dei ba tvangsutsette melde inn saker. Eg har vore tvangsinnlagt 11 gonger i perioden 1988-2016 og eg sende inn et A4 ark og fortalte om tvangsbehandlinga eg har vore utsatt for; tvangsmedisinering og isolat.

Ved hjelp av juss studenter ble mer informasjon innhente. Inger-Mari og Merete Nesset ble valgt ut til å gå videre i prosessen. De ønsket begge tvangsinnleggelse under psykose, det er tvangsmedisinering og tvangstiltak de opplevde som inngripende og krenkende. Juni 2022 konkluderte Oslo tinghus med at saka ikke hadde noen rettslig interesse, altså at forutsetningen for hele søksmål ikke var tilstede. Lagmannsretten konkluderte med det samme. Les Merete og Inger-Mari ble isolert og tvangsmedisinert – får ikke saksøke staten.

Høyesterett 11. april

8. februar var første runde i Høyesterett, les om saken her. 11. april fortsetter og avsluttes forhandlingene. Det skal avgjøres om Inger-Mari Eidsvik og Merete Nessets har rett til domstolsbehandling av krenkelse av menneskerettigheter med tvangsmedisinering, isolasjon/skjerming og beltelegging mens de har vært i statens varetekt i psykiatrisk institusjon.

Du er hjertelig velkommen som publikum og vise din støtte, se nærmere informasjon fra Høyesterett her.

Saken har betydning for fremtidig behandling for Eidsvik og Nesset og en større gruppe individer som risikerer ulovlig tvangsbehandling og tvangstiltak. Ikke minst har samfunnet behov for å få respektert og avklart rettsreglene da tvangstiltak aldri tidligere har vært prøvd i norsk rettssystem.

Eg har ei stemme eg lovde å bruke

-Forlik er uaktuelt for meg. Det er statens biomedisinske hegemoni som skada meg. Min intensjon med å gå til sak handler ikkje om meg, mi historie og penger. Det er svært mange som har langt verre historier enn mi. Eg har vore tvangsinnlagt i total forvirring, innlagt med rette. Men fordi eg aldri aksepterte nevroleptika har eg vore i 100% samfunnsnyttig arbeid mellom sjøslaga.

Eg har ressurser, eg har ei stemme og den lovde eg å bruke på innsida allerede i 1988. Eg fekk sjokk over det som møtte meg, og det har ikkje blitt bedre, tvert imot. Rett nok bur ein ikkje lenger i dei ulike postane på livstid slik det var då, og eg møter heller ikkje dei lobotomerte slik eg gjorde då. Men no møter eg unge som kjem inn og reiser ut i skyttel, med politi, blir tvangsmedisinert, beltelagt og sendt på dør igjen. Tre -fire dager så er dei tilbake. Eg møter dei på min alder som har brukt nevroleptika eit langt liv, dei stuper i golvet, sit i rullestol eller må ha støtte av to personale for å gå tur, og som eg må rulle røyk til fordi den finmotorikken har dei mista. Min kamp er for dei som er unge i dag  – for menneskeverd for alle.

Inger-Mari sier mennesker som er innlagt på tvang og TUD (tvang utan døgn) er proppa fulle med nevroleptika og hun har mista mange medpasienter og bekjente i altfor tidlig død. Hennes overbevisning er at nevrolepetika skaper såkalte kronikere.

Skamma er ikkje mi

Fra din siste innleggelse til saken kom opp i Oslo tingrett gikk det 5 år. Fra din første innleggelse til 2022 gikk det 33 år. Sunn fornuft tilsier at et menneske som er traumatisert etter behandling i offentlig helsevesen kan trenge mange år på å samle styrke til å gå til sak mot staten, i tillegg hadde du ikke økonomiske midler til å gå til sak mot staten. Reelle hensyn, eller skjønnsmessige faktorer, har imidlertid minst betydning som rettskilde. Hvilken gjennomslagskraft tenker du reelle hensyn kan ha i denne saken?

-Eg har ein grunnleggende tillit i meg, også til autoriteter dersom dei fortjener mi respekt. Det er mange som støtter oss, professorer i inn og utland. Dei gjer at eg kjenner meg fri til å vere naiv håpefull! 

Du har vært tilstedeværende under hele prosessen med rak rygg og tydelig stemme. Hvordan oppleves personfokuset?

-Det har vært helt greit. Mi rolle har vore å svare advokatene mine så ærlig og oppriktig som eg kan samt vitne i tingretten og lagmannsretten. Eg har iatrogene traumer grunna behandlinga eg har vore utsett for, så det tøffaste i heile prosessen var å lese full journal, det gjorde eg jula 2020. Då låg eg over doskåla og spydde, og gjekk inn og ut av mine traumer. Men eg står trygt i meg, eg veit kven eg er som menneske, mamma og fagperson. Journalen min beskriver eit menneske i krise og skamma er ikke mi. Jeg er ei voksen dame med integritet. Eg har ei voksen datter som støtter meg 100%, nær familie som støtter meg og som er stolte av meg. Eg har gode folk rundt meg på utsida og har opplevd svært mye støtte fra kjente og ukjent.

Gruppa uten stemme

Ifølge staten har vi eit godt rettsvern som pasienter, men fylkeslegen har mottatt en rekke klager fra Inger-Mari uten at hun har fått medhold. Fylkesmannens vedtak var svært mangelfulle, men vedtakene kunne ikke bringes videre for retten etter reglene i tvistelovens kapittel 36.

Inger-Mari har altså klaget sidan 1988 på det hun kan, protestert mot behandlinga ved å sloss, men aldri fått medhold. Ifølge forsker Olav Nyttingnes er de tvangsutsette den mest marginaliserte gruppa i Norge, gruppa utan ei stemme. Inger-Mari sier mange har sloss og protestert på innsida, men de har vore hermetisk innestengt og stemmene deres har ikkje blitt hørt ute.

-Vi blir gjort små og stemmelause av psykiatere og sjukepleiere som har sprøyter med nevroleptika. Vi blir lagt ned og tvangsmedisinert av fire-fem personale, beltelagt og medisinert, sett på isolat osv. Overmakta er for stor for den enkelte pasient. Eg våger å stille spørsmålet: Kven er dei gale? Mi oppfordring er at dei som i dag blir tvangsmedisinerte med nevroleptika sender klage til Statsforvalter, la dei få jobbe! Sjølv om vi aldri får medhold, for det er ein realitet. Men saman er vi sterkare. Berre slik kan vi vise våre stemmer. 

Dersom vi vinn fram i Høgsterett 11. april og vi får prøve realiteten i saka i rettssystemet, håper eg at statens biomedisinske hegemoni må svare for seg. Og eg håper og trur at staten ser og forstår galskapen med tvangsbehandling. Det vil kunne bety ein revolusjon i tilnærminga til mennesker i krise, ei ny tilnærming som til og med vil vere samfunnsøkonomisk.

Skribent: Anthonie Opsahl Schnell