Jón Ágúst deltok på innspillsmøte med Likestillingsombudet 13. juni

Tiden var kort og jeg fikk bare fremført omtrent halvparten og det hadde jeg regnet med. Jeg sørget for å få frem det aller viktigste, men hele innlegget er sendt til Likestillings- og diskriminelingsombudet (LDO) i etterkant. Staben i LDO var veldig positiv til våre problemstillinger og det er tydelig at de jobbet seriøst med å sette seg inn i problematikken. De skal som kontrollinstans for CRPD skrive en rapport og vi vil få et utkast til høring. Hele innspillet ble sendt sammen med dommen og høringsuttalelsen til utvalget som behandler spørsmålet om samtykkekompetanse. LDO skal som kontrollinstans for CRPD skrive en rapport og vi vil få et utkast til høring. 

Her under kommer hele innspillet til møtet tirsdag 13. hos LDO

Innlegget

Jeg heter Jón Ágúst Einisson og er nestleder i landsstyret for Hvite Ørn som er en interesse- og brukerorganisasjon innen psykisk helse. Jeg vil takke for at vi ble invitert til dette møtet. 

Mitt fokus vil her være den menneskerettslige situasjonen til psykoserammede mennesker enten diagnosen er schizofreni, psykose eller manisk depressiv lidelse. Det handler således om den såkalte tungpsykiatrien, eller kanskje mer presist tvangspsykiatrien. 

Selv om dette er en avgrenset gruppe er menneskerettssituasjonen for oss svært alvorlig og omfattende. I CRPD sammenheng er det primært artikkel 15, frihet fra tortur eller grusom eller nedverdigende behandling eller straff og artikkel 22.1 som omhandler respekt for privatlivet og herunder at folk ikke utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- og familieliv.  

Vi som er eller har vært psykoserammede får gjerne høre at vi ikke vet vårt eget beste og derfor trenger omfattende statlig tvangsomsorg. Siden mye av lovløshetene og overgrepene som vår gruppe utsettes for bygger på frykt, fordommer og manglende kunnskap og kompetanse er både artikkel 8 om bevisstgjøring og andre artikler som handler om holdningsarbeid og spredning av kunnskaper og kompetanse av spesiell interesse for vår gruppe. Alt dette er såpass omfattende at jeg rekker bare å ta opp en liten del av de problemstillinger som er relevante for når CRPD skal inkorporeres i menneskerettighetsloven. 

Jeg håper derfor at dette møtet kan være starten på en prosess hvor vi kan komme tilbake til aktuelle problemstillinger både skriftlig og i drøftingsmøter.  

De lovreformer som opptar oss mest er lov om psykisk helsevern som det arbeides med å omdanne til noe som kalles Tvangsbegrensningsloven. Her er det tvangsmedisinering og bruk av skjerming/isolat, som topper prioriteringslista. 

Dernest er det Tvistelovens kapittel 36, som i en begrenset grad gir våre psykoserammede medlemmer adgang til rettsvesenet, men samtidig virker både diskriminerende og ekskluderende. Den lever dårlig opp til lovens formål om å legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler.  

Det foreligger nå en dom fra Borgarting Lagmannsrett av 16.05.2023 (dom og kjennelse 22-146292ASD-Borg/02) som illustrerer godt hvor langt den norske stat og det norske rettsvesen er villig til å gå for å ekskludere psykoserammede mennesker fra adgang til domstolene. Her blir menneskerettighetsbrudd definert som en slags ferskvare med tre års foreldelsesfrist. Den har heller ikke rettslig interesse begrunnet bl.a. med at en fellende dom for menneskerettighetsbrudd ikke ville verne saksøkerne fra ytterligere menneskerettighetsbrudd fra psykiatrien ved en eventuell senere innleggelse. Denne dommen bør alle lese, som interesserer seg for domstolenes behandling av spørsmål om menneskerettighetsbrudd.   

Vi har heller ikke noen menneskerettigheter å miste og derfor har vi sendt et omfattende innspill til ekspertutvalget, som arbeider med spørsmål knyttet til samtykkekompetanse i psykiatrien.  

Slik vi ser det, kan arbeidet med inkorporering av CRPD deles opp i fire kategorier. 

Inkorporering av CRPD

1. Lover som må endres og reformeres, slik som Lov om psykisk helsevern og Tvistelovens kap. 36.

2. Lover og forskrifter har en gangbar ordlyd eller krever mindre justeringer, men etterleves ikke eller praktiseres på en diskriminerende måte. Her kan man nevne rett til helsehjelp (Pasient- og brukerrettighetsloven), Markedsføringslover, Pasientskadeloven og rett til fritt sykehusvalg. 

3. Etiske regler som brytes. Her tenker vi særlig på legeetikk og Hippokrates eden for legestandens vedkommende, særlig det å ikke skade sine pasienter. For journalistene er det de etiske regler nedfelt i pressens vær varsom plakat. Her er det både et ansvar å ikke underbygge fordommer og forsømme opplysningsplikt ved å la være å avdekke kritikkverdige forhold, men også å etterleve vær varsom plakatens pkt. 1.5 som har ordlyden «Det

er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre». Her handler det primært om et fagforenings- og arbeidsgiveransvar som må følges opp. 

4. Se på motkrefter som potensielt hindrer en vellykket inkorporering av CRPD i lovverk og samfunnsliv. Her må man for gruppen psykoserammede se på faktorer som: 

1. Rådende fordommer og manglende kunnskap og kompetanse. 

2. Manglende informasjon og oppfølging fra media. 

3. Mangel på målrettet politisk ledelse (har sammenheng med nr.2) 

4. Sterke profesjonsinteresser primært fra legestanden, som er godt representert i faglig og administrativ ledelse både i departementet (HOD), Helsedirektoratet, regionale helseforetak m.v. Disse profesjonsinteresser er også representert i all klagebehandling (Kontrollkommisjon og Statsforvalter/Fylkeslege) og i tingretten der det sitter sakkyndige meddommere, som oftest er psykiatere (Tvisteloven kap.36). 

5. Sterke økonomiske interesser gjennom legemiddelindustrien og til dels også gjennom Legeforeningen som organisasjon og medlemmer av Legeforeningen. 

6. Legestandens dominerende prestisje og makt innenfor den rådende biomedisinske modellen innen tvangspsykiatrien.  

7. Feilinformerte og forutinntatte domstoler etter årtier med påvirkning fra legemiddelindustriens reklame og legestandens medlemmer, som sakkyndige dommere i tingretten og premissleverandører i alle klagesaker. 

8. Innarbeidet praksis med lovbrudd og overgrep basert på frykt, fordommer og kunnskapsløshet. Dette er en praksis som det medisinske etablissement både legitimerer, iverksetter og støtter, godt hjulpet av en sensasjonssøkende media og vernet gjennom en menneskerettighetsfiendtlig rettspraksis. 

Tvangspsykiatri ute av faglig-, politisk-, juridisk-, menneskerettslig og etisk kontroll

Dagens tvangspsykiatri arbeider etter en såkalt biomedisinsk modell. Denne modellen ble ifølge vitenskapsjournalist Robert Whitaker unnfanget tidlig på 1980-tallet av den amerikanske psykiaterforeningen med den hensikt å styrke psykiaternes stilling og autoritet innen psykiatrien på bekostning av andre yrkesgrupper. Man fremsatte en hypotese om at psykose og depresjon, skyltes en kjemisk ubalanse i folks hjerne, som skulle kunne korrigeres med antidepressiv- og antipsykotisk medisinering. Denne forståelsen fikk en entusiastisk støtte av legemiddelindustrien og ble spredt over hele verden. Denne hypotesen om kjemisk ubalanse har i dag ingen vitenskapelig troverdighet, men den biomedisinske forståelsen har skapt en tungpsykiatri basert på reklame, synsing og tro, og har vært en folkehelsekatastrofe over hele verden. Medisinering og tvangsmedisinering med antipsykotika har bidratt til at mennesker med psykosediagnoser som schizofreni og manisk depressiv lidelse har en overdødelighet på 25 år sammenlignet med resten av befolkningen. Det gir i Norge en gjennomsnittlig levealder på ca. 55 år. Erfaringer fra den verdensvide recovery-bevegelse, som Hvite Ørn er en del av, viser at de som kommer seg ut av psykiatriens medisinbruk i langt mindre grad opplever fysisk forfall og for tidlig død.  Dette er noen av hovedgrunnene til at Verdens helseorganisasjon (WHO) har anbefalt medlemslandene å nedlegge tvangspsykiatrien og erstatte den med en human, personsentret og rettighetsbasert psykiatri med vekt på brukermedvirkning og fritt og informert samtykke og gjeldende menneskerettighetskonvensjoner. 

En sentral menneskerettighetskonvensjon er CRPD (konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne). Her har Norge og tre andre land lagt inn reservasjoner for å forlenge tvangspraksis innen psykiatrien og på andre områder i strid med denne konvensjonen. Det arbeides nå med inkorporering av CRPD i menneskerettsloven. 

Det er lite som tyder på at norsk psykiatri gjør noe for å omstille virksomheten for å møte krav om omstilling, og er således ute av politisk og faglig kontroll.  

Det har vært et vilkår for tvangsmedisinering med antipsykotika i Lov om psykisk helse siden 1982 at tvangsmedisinering med overveiende sannsynlighet ville hjelpe pasienten. Disse medisinene har ingen helbredende virkning og virker kun symptomdempende. Antipsykotoka har også en ekstremt lav virkningsgrad, slik at disse medikamentene virker kun symptomdempende i 1-2 av ti tilfeller. Innen norsk tvangspsykiatri blir praktisk talt alle medisinert/tvangsmedisinert med antipsykotika, noe som betyr av mellom 8-9 av 10 blir feilmedisinert. Den internasjonale juristkommisjon har påpekt at det har foregått ulovlig tvangsmedisinering i Norge siden 1982, det vil si i over 40 år. Denne ulovlige tvangsmedisineringen er også noe Sivilombudet har reagert på. Byråkratene i Helse- og Omsorgsdepartementet har i realiteten innrømmet at man har drevet ulovlig tvangsmedisinering i over 40 år, men i stedet for å bringe dette menneskerettighetsbruddet til opphør foreslår de å senke kravene til forventet hjelp fra overveiende sannsynlig til enkel sannsynlighetsovervekt ved førstegangs medisinering, og dermed gjøre tvangsmedisineringen litt mindre påfallende ulovlig. Tanken er da at alle med førstegangspsykose medisineres/tvangsmedisineres med antipsykotika og deretter kan man påberope en positiv virkning, slik at alt kan fortsette som før. Uttalelser i lagmannsrettsdommen av 16/6-2023 tyder på at retten er innforstått med denne strategien, da en fellende dom for menneskerettsbrudd ikke antas å ha noen virkning på etablert praksis. 

Bivirkningene av antipsykotika er for mange ikke til å holde ut, noe som ofte resulterer i selvmedisinering med alkohol og narkotiske stoffer for å døyve smerten. Denne kombinasjonen av rus og antipsykotika kan ha en svært destabiliserende virkning og at folk mister kontroll over seg selv. 

Den nedbrytende virkningen av antipsykotika er en grunn til at KGB i den tidligere Sovjetunionen brukte antipsykotika som torturmidler for å bryte ned dissidenter, og i senere tid har kinesiske styresmakter tatt i bruk de samme antipsykotiske medikamentene som norsk psykiatri bruker for å torturere og uskadeliggjøre sine dissidenter ifølge en rapport som nylig utkom fra en organisasjon som kaller seg Sageguard Defenders. Rapporten har overskriften «Drugged and detaind.»Antipsykotika som kom på markedet i 1956 og ble omtalt som kjemisk lobotomering, har således vært bukt nesten fra begynnelsen og frem til i dag vært brukt som et potent torturmiddel av totalitære regimer.  

Tvangsmedisinering, sammen med andre menneskerettighetsbrudd som beltelegging og bruk av isolat, kan være med å forklare desperasjonen til de mennesker som tvangspsykiatrien har traumatisert og utsatt for brudd på lover og menneskerettigheter, når de skal tvangsinnlegges på nytt. 

En ny psykiatri som gir psykoserammede hjelp, omsorg og behandling, ville langt på vei kunne gjøre politiets inngripen ved innleggelser om ikke overflødig, så i alle fall betydelig lettere. 

Medisinering og tvangsmedisinering med antipsykotika er ingen sykdomsbehandling. Det er i beste fall et vellykket forsøk på symptomlindring, men i 80-90% av tilfellene en ren feilmedisinering, ofte med svært negativ virkning. Dette blir som å ha en tannlege som utelukkende gir smertestillende i stedet for tannbehandling. Man har således en tvangspsykiatri som ikke bare unnlater å gi psykoserammede pasienter behandling men også gjennom neddoping og traumatisering sørger for at pasientene hverken er motiverte eller mottakelige for behandling. Det å skulle gi et menneske som er neddopet med antipsykotika og uten kontakt med eget følelsesliv hjelp til å bearbeide egne følelser og traumaer og å mestre en vanskelig sykdom og livssituasjon blir som å skulle lære en full mann eller kvinne å kjøre bil. Her blir folk effektivt fratatt retten til helsehjelp. 

Bruk av isolat eller såkalt skjerming, er en praksis Sivilombudet har laget en egen rapport om. Det å sette mennesker i isolat blir vanligvis betraktet som tortur og i Sivilombudets rapport kommer det frem at Norge er det eneste land i verden som tillater denne formen for tortur som et ledd i en behandling. Her har den medisinske lobbyen klart å overbevise regjering og Stortinget om at norsk tvangspsykiatri bør ha lovhjemmel til å bruke tortur som behandlingsmetode i form av isolasjon av psykisk syke mennesker.  

Rent fornuftsmessig burde man kunne tenke seg at bruken av metoder som er egnet til å gjøre friske mennesker syke, ikke er egnet til å gjøre syke mennesker friske.  

Dette blir i alle fall en slags verdensrekord, men det kan diskuteres om verdensmesteren er den medisinske lobbyen som har klart å overbevise norske politikerne om at tortur i form av isolasjon har en helbredende virkning, eller om det er norske politikere som har blitt verdensmestere i politisk naivitet og blind tro på medisinske autoriteter. 

Dette menneskerettighetsbrudd må i alle fall opphøre.