Høringssvar til høringsnotat om oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget

Hvite Ørn har sammen med flere organisasjoner gått inn for at arbeidet med et felles tvangslovverk for helsesektoren må legges på is inntil CRPD er inkorporert i Menneskerettsloven.

Fra vår felles uttalelse med samarbeidende organisasjoner gjengir vi følgende:
Høringsnotatet bærer preg av politiske føringer fra Granavolden-plattformen hvor regjeringen den 17. januar 2019 forpliktet seg til å «foreta revisjon av alle tvangshjemler, basert på anbefalingene fra Tvangslovutvalget». Tvangslovutvalget kom med sitt forslag ett halvår etter Granavolden-plattformen, og utvalget har i sin utredning ikke lagt CRPD til grunn for lovforslaget. Når det var politisk bestemt at en skulle bygge videre på forslaget, kan dette forklare hvorfor departementet relativt ukritisk bygger videre på Tvangslovutvalgets forslag. Hurdalsplattformen slår fast at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal inkorporeres i norsk lov. CRPD artikkel 1, 3, 5, 12, 13, 14, 15, 17, 19, 22, 23 og 25 er sentrale for hvordan tvangsbruk i helsesektoren skal reguleres. En kommende inkorporering av CRPD vil gi føringer både med hensyn til fremtidig tvangslovgivning, utviklingen av beslutningsstøttesystemer og endringer i vergemålsloven. Hele fellesuttalelsen kan du lese her.

CRPD legger til grunn den sosiale og rettighetsbaserte modellen i forståelsen av funksjonshemming. I motsetning til den medisinske modellen hvor funksjonshemming forstås som feil og mangler med individet, forstår den sosiale modellen samfunnets utforming som årsak. Tilsvarende vektlegging av den sosiale og rettighetsbaserte modellen finner vi i veilederen som Verdens Helseorganisasjon utga 9 juni i år om utforming av tilbud innen psykisk helse, Guidance on community mental health services (6), hvor man vektlegger en personsentrert og rettighetsbasert tilnærming. Veiledningen er en del av WHOs QualityRights initiativ, som har et omfattende materiale med konkret og praktisk veiledning om CRPDs betydning for psykiske helsetjenester, og hvordan man kan utvikle tjenester og rammeverk som er i tråd med CRPD. Forslaget til ny tvangslov bygger på den medisinske modellen og er derfor ikke egnet til å oppfylle rettighetene nedfelt i CRPD.

Det er nødvendig først å etablere rammene for fremtidig lovgivning på dette feltet før en går videre med en større lovreform. I fellesuttalelsen mener organisasjonene at de nye lovene må utvikles med utgangspunkt i CRPD, så vi kan få et lovverk godt rustet for fremtiden i tråd med menneskerettighetene. Vi mener tvangslovutvalgets utredning og departementets kommentarer til denne ikke er et godt nok utgangspunkt for å få gjennomført endringene som vil kreves for å inkorporere CRPD i det fremtidige lovverket. Vi står her overfor en revisjon av et lovverk som berører et stort antall mennesker, både klienter/pasienter og ansatte, og en rekke både statlige, kommunale, fylkeskommunale og private virksomheter.

En lov som vedtas må også praktiseres, og det krever både opplæring, tilpasning og omstilling. Her har både statlige, kommunale, fylkeskommunale og private arbeidsgivere ansvar for å legge til rette for praktisering av en ny lov i nært samarbeid med ansattes og brukernes organisasjoner. En lov som vedtas uten hensyn til premissene som CRPD setter vil være foreldet før den er vedtatt, og det vil være demoraliserende og lite rasjonelt å sette i gang en omfattende og kostbar innføringsprosess av en lov som allerede er foreldet.

Et annet hensyn som taler for utsettelse er at man i psykiatrien i økende grad har basert seg på bruken av tvang, og det vil kreve gjennomgripende omstilling i form av opplæring, systemendringer, tilrettelegging og fagutvikling for å kunne eliminere tvangsbruken i den grad som CRPD krever, og omstille psykiatrien i en mer human og helsefremmende retning.

Dette vil være et arbeid som krever både tid og ressurser, og et oppdatert og gjennomarbeidet lovverk vil være et nødvendig fundament å bygge dette omstillingsarbeidet på.

Etterlengtet veileder fra WHO
Veilederen fra WHO for det psykiske helsefeltet er et omfattende dokument som skal legge grunnlaget for er radikalt skifte i behandlingspraksisen til medlemslandene. WHO anbefaler at man går bort fra all tvangspraksis i psykiatrien, herunder tvangsmedisinering, og over til personsentrert og rettighetsbasert tilnærming i tråd med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og CRPD, med vekt på brukermedvirkning og fritt og informert samtykke. I WHOs veileder trekkes basal eksponeringsterapi (BET) frem som eksempel til etterfølgelse, sammen med de i stor grad medikamentfrie tilbudene som Åpen Dialog fra Finland, Sotera House i Bern og Heidelheim-sykehuset i Tysland, hvor de ikke lenger finner det nødvendig med bruk av tvang. Det er et naturlig krav fra oss som brukerorganisasjon at norske styresmakter bruker denne veilederen som et styringsdokument i arbeidet med å omstille norsk psykiatri til en mer hensiktsmessig, human og personsentrert psykiatri.

Et lovverk som ikke følges:
Et problem med dagens lovverk er at loven ikke følges. Innen psykiatrien gir dette seg både utslag i at folk utsettes for nedverdigende behandling, bruk av torturlignende tvangsinnretninger og isolasjon på den ene siden, og manglende bruk av lovhjemler som er myntet på samfunnsvern gjennom mangelfull behandling og hjelp til pasienter som oppleves krevende og farlige, samt en uforsvarlig utskrivingspraksis av krevende og potensielt farlige pasienter. Før man vedtar en ny lov burde årsakene til at eksisterende lovverk ikke følges kartlegges. Denne problemstilling har departementet utelatt.

Hvite Ørns uttalelse kan lese her.